En reiseblogg om å jobbe for Leger Uten Grenser

Publisert

I mange år har DIPSer Anca hatt en drøm om å kunne bidra inn i Leger Uten Grenser og gi livreddende nødhjelp der det trengs mest.  Etter mange måneder med forberedelser, både mentalt og fysisk med klinisk arbeid, ble denne drømmen en virkelighet nå i 2020. Vi har fått lov å følge henne på denne innholdsrike reisen, og vil komme med løpende oppdateringer på hvordan tilværelsen for Anca er nede i Afghanistan.

Portrettbilde av Anca Heyd

Litt bakgrunn: 

Anca Heyd er legespesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, og jobber som medisinsk rådgiver i DIPS. Hun kommer fra Tyskland, og hadde 14 års praksis fra klinisk arbeid og 4 år i ulike ledende stillinger i Helse Nord bak seg før hun kom til oss. I mange år har hun hatt en drøm om å kunne bidra inn i Leger Uten Grenser og gi livreddende nødhjelp der det trengs mest.  Anca satt seg på flyet ned til Afghanistan august 2020, og her får dere lese om hennes sterke opplevelser, erfaringer og tanker.

#AncaBidrar

 

Fra Leger Uten Grenser sine hjemmesider kan man lese at landet Afghanistan har lidd under kronisk ustabilitet og konflikt i en årrekke som har etterlatt økonomien og infrastrukturen i ruiner. Det er store medisinske behov i landet og Leger Uten Grenser jobber med akutt helsehjelp, mor og barnehelse, tuberkulosebehandling og rykker ut etter behov.  Landet har høy mor-og barnedødelighet, og det er begrenset tilgang på helsehjelp- særlig i avsidesliggende områder. Hundretusener er på flukt i eget land. 

Leger uten grenser - logo

Blogg 3: Today is a good day

03.09.20

 

I dag er første dag hvor jeg føler at jeg virkelig har det bra. Jeg tror det skyldes at jeg har klart å bygge opp en god relasjon til de ansatte på sykehuset. Så når jeg nå drar dit, er det ikke bare fremmede øyne og et ansikt skjult bak en ansiktsmaske og under et skjerf, men personer som jeg kjenner igjen og som kjenner meg igjen.

 

De gleder seg når jeg kommer, smiler, forteller sine historier, og det samme gjør jeg. Jeg var ikke klar over hvor mye denne lille sosiale hverdagskontakten betyr.

 

Anca med slør

Bilde 1: Jeg har lært meg å vikle skjerfet riktig. Det ser mye mer strengt ut, men er utrolig mer praktisk, fordi det holder på plass og ikke er i vei hele tiden

 

Jeg har også funnet en måte å kommunisere med pasientene. Når jeg treffer dem første gang, ser jeg dem i øynene og hilser på afghansk «Salam» med hånda på hjertet (en utrolig fin hilsen).. Og så, snakker vi sammen, enten ved hjelp av vår flinke tolk, eller noen av jordmødrene som snakker engelsk. Men det er blikkontakten som etablerer forholdet og det er denne som betyr alt. Og man trenger ingen tolk for å lese det som står i øynene deres, det språket er universelt: redsel, fortvilelse, forventning, smerte, glede, takknemlighet…. Andre ganger bruker vi hver vårt språk: jeg snakker engelsk og de ser spørrende på meg, de snakker pashto og jeg ser spørrende på dem. Og så prøver vi med hender og føtter, med mer eller mindre suksess.

 

Bilde 2: Jeg har også fått et nytt sett med klær, sydd av skredderen her:  det er klassisk afghansk stil og kalles Shalwar Kameez: en lang vid bukse med lang «kjole». Disse brukes av både kvinner og menn, men stilen er litt forskjellig

 

Det er mye lidelse her, utrolig mange spontane aborter, tidlig og sen, barn som dør i mors mage før de er født, barn som er født for tidlig og ikke kan overleve og barn med store misdannelser. Dette synes jeg er tøft, men det jeg forstår mer og mer er hvor viktig det er at Leger uten grenser er her, at det finnes et sykehus, som disse kvinner kan gå til.

Anca - en typisk arbeidshverdag

 Bilde 3: En typisk arbeidsplass. Her sitter vår skredder og «vaskemann» og stryker, vasker og syr klær. Vaskemaskinene er i rommet ved siden av.

 

Vi sjekker at de har abortert fullstendig, at det ikke er noen rester igjen, som kan gi dem infeksjon. Vi sjekker barnet før de føder, slik at de vet når ungen er død eller når et barn har store misdannelser. Vi passer på at de ikke får blødninger, vi hjelper dem å føde hvis det blir vanskelig, og behandler høyt blodtrykk eller infeksjoner, som ofte kan være følgetilstander. Mødrene er selvfølgelig lei seg når slike ting skjer, men samtidig føler jeg at de aksepterer det som skjer på en helt annen måte enn hos oss. Og de er så utrolig takknemlige.

Anca - liten fugl som vekker meg

Bilde 4: Denne karen og hans gjeng med gode kompiser vekker meg hver morgen eksakt kl. 05.50. De samles foran vinduet mitt og lager skikkelig rabalder. Og når jeg åpner gardinen ser de nysgjerrig på meg.

 

I dag når jeg gikk visitt var det ei mor som løftet barnet sitt opp til meg og ga det til meg slik at jeg kunne holde det. Det var ei nydelig jente, som jeg hadde forløst med keisersnitt. Og så fortalte hun at hun likte meg. Det finnes ikke ord som kan fortelle hvor mye dette betyr... Jeg ønsker dem all lykke i verden, de trenger det her hvor de bor.

 

Anca - frokost på morgenen   Anca - favorittplassen

Bilde 5 og 6: Når det er rolig sitter jeg på yndligsplassen min i hagen og nyter afghansk te og joghurt med honningnøtter og banan.

 

Blogg 2: Vel fremme i Afghanistan på sykehuset hvor jeg skal jobbe

24.08.20

 

Anca bidrar - Fremme ved sykehuset og dekket til med tøy

Jeg har kommet vel frem til sykehuset hvor jeg skal jobbe, hvor jeg ble utrolig godt tatt imot. Folk er veldig hyggelige, til tross for at de møter nye mennesker hele tiden.

På sykehuset er mange rutiner som er like de jeg er vant til, mens andre rutiner derimot er veldig forskjellig. Fødsler som håndteres av gynekologer i samarbeid med jordmødre i Norge, håndteres her av jordmor alene, f.eks. seteleie eller tvillinger. Det gjøres ingen elektive keisersnitt fordi konsekvensene for pasientene er betydelig mer alvorlig. Dette på grunn av lange avstander til nærmeste fødested, multiparitet (kvinnene føder veldig mange barn) og reduserte muligheter til å få hjelp i senere svangerskap.

Corona har satt dype spor. Det er iverksatt en rekke tiltak for å forhindre spredning: vasking, desinfeksjon og avstand er naturlig, men de har også endret vaktsystemet med lengre vaktskift, noe som er en stor belastning for de ansatte. Spesielt siden det er kun kvinner som jobber her og de har som regel en stor familie med mange barn som de må forsørge. Allikevel er de smilende, vennlig og imøtekommende.

Anca bidrar - i korridoren på sykehuset

Dette har medført at det er betydelig færre pasienter som kommer nå, både fordi de ikke får lov til å ha med pårørende, men også fordi det er mye strengere med kriteriene for hvem som blir tatt imot for å føde her. Årsaken til tiltakene er for å redusere utbredelsen av viruset, og fordi man ønsker å fokusere mer på risikofødende. Kvinner uten risiko for komplikasjoner henvises til omkringliggende fødestuer eller det offentlige sykehuset, som Leger Uten Grenser både støtter og samarbeider med.

Det er i tillegg etablert screening og et triage-system ved innkomst, og det er bygget et eget isolat for pasienter som har symptomer. 

Testing er dog vanskelig og kun pasienter som utvikler symptomer etter ankomst testes (dvs som ikke ble fanget opp ved innkomst, og som dermed kan ha smittet helsearbeiderne. Dette fordi det er veldig få laboratorier, som utfører testen og fordi disse i tillegg har store problemer med å skaffe nok tester og materialer. Pasienter som har symptomer blir direkte behandlet på isolat, selv om de kun har et symptom..

På tross av alle disse tiltakene er det fortsatt 30 fødsler per dag, og jeg har på to dager allerede sett ting, som jeg hittil kanskje har sett en gang i hele karrieren min. 

Anca bidrar - med munnbind og uniform klar for jobb

 

Blogg 1: Avreisedag

11.08.20

 

Da har jeg pakket sjokolade, fargerike sokker, hoppetau, kortspill og noe å lese og er klar til å starte et nytt kapittel i mitt liv - som gynekolog med Leger uten grenser i Afghanistan. Jeg reiser i morgen tidlig og hvis alt går bra er jeg fremme onsdag formiddag en gang. 

Anca bidrar - Bag pakket og klar

Jeg skal være i Afghanistan i 3 måneder og skal jobbe som fødselslege på et mor og barn sykehus. Det er en travel plass med rundt 2000 fødsler i måneden.

Jeg gleder meg til å ta fatt i kliniske oppgaver igjen, undersøke og behandle gravide og deres fostre, forløse dem når ting ikke går som det skal, gjøre keisersnitt og andre operasjoner som er nødvendige. Og ikke minst gleder jeg meg (og gruer meg litt)  til å bli kjent med en helt ny kultur, forskjellige arbeidsforhold og utfordringer.

Jeg skal prøve å sende litt innblikk underveis, såfremt jeg har tid, og skal prøve å ta med meg "memory pictures" og historier som jeg kan fortelle når jeg er tilbake tidlig i november. 

Anca bidrar - Leger Uten Grenser

 

En stor takk til DIPS familien, som tilrettelegger og gir meg mulighet til å gjøre dette. 

 

Relatert