Hvorfor går ikke digitaliseringen av den norske helsetjenesten raskere

Publisert

Hvorfor går ikke digitaliseringen av den norske helsetjenesten raskere, og hvorfor er ikke samhandlingen bedre, når teknologien for å løse de fleste av utfordringene allerede finnes?

 

Diskusjon mellom to personer

Foto: Administrerende direktør i Hospital IT Flemming Hegerstrøm og Lege Thomas Alme og  tar opp debatten om digitalisering av norske helsetjenester, Krysspress

 

Det er ikke lenger bare helsetjenesten selv som stiller seg disse spørsmålene. I Norsk e-helsebarometer svarer nesten halvparten av de spurte, vanlige norske innbyggerne altså, at de mener helsesektoren henger etter andre bransjer i den digitale utviklingen. – Jeg har spurt meg selv om hvorfor dette går så sakte helt siden jeg ble gründer innen helse-IT i 2004, sier Flemming Hegerstrøm, administrerende direktør i Hospital IT. – Med tanke på hvor Norge sto i 2004/2005 er det utrolig at vi ikke har kommet lenger. Det har skjedd noe med måten vi digitaliserer helse på som ikke har vært gunstig, bekrefter lege Tomas Alme,  Og her kommer første presisering: Vi snakker om digitalisering. Det å bruke eksisterende teknologi til å innovere måten vi gir helsetjenester på. Ikke utvikling av ny teknologi som mange tror må til for å forbedre for eksempel samhandling og kommunikasjon. Årsaken til at begge har lyst å adressere tregheten i Norges evne til å digitalisere helse, er fordi åpenhet om utfordringer som regel er med på å løse dem. Og fordi de fra hvert sitt ståsted innen norsk helseIT, og med hver sin lange men svært ulike erfaring, ser det samme bildet: Helse-Norge organiserer digitaliseringen av helsetjenesten slik at vi kveler lokale initiativ på sykehusene – og det er kun lokalt, nært sluttbrukeren, at kliniske verktøy som gir mer effektive arbeidsdager kan utvikles. Om regionalisering og standardisering skal gjennomsyre alt, er det til hinder for innovasjon. Hegerstrøm: – Mye av ansvaret for at utviklingen går tregt må også vi i næringen ta selv. Vi fra industrien har vært for passive. Vi har også et samfunnsansvar, men er altfor flinke til å bare si det vi tror våre oppdragsgivere og makthavere på feltet ønsker å høre. Vi og våre interesseorganisasjoner burde heller tydelig ha poengtert skadevirkningene av at vi ikke får til å drive en konstant innovasjon, og vært flinkere til å synliggjøre at samhandling mellom systemer er mulig. Så vi har spilt vekk viktige kort selv. Det er viktig å være klar over det!

 

UNDERLIG FORSKJELL

Flemming Hegerstrøm er ingen hvemsomhelst innen norsk IT-historie. Hegerstrøm var blant annet med på å koble opp de første internettlinjene mellom Norge og resten av verden, før noen andre forsto hva internett var. Han har vært IT-sjef en rekke steder og har jobbet med IT i Forsvaret, innen bank/forsikring og hadde vært gründer innen telekom (Tele 2) da han i 2004 gründet Hospital IT. Nå er han blitt 62 år, og etter 13 år innen helse-IT lurer han fortsatt på fremdriften her er så treg sammenliknet med alle andre bransjer han har vært i. Hegerstrøm: – I alle mine tidligere jobber var vi tvunget til å jobbe med samhandling. Og der har utviklingen gått fort. Veldig fort. Den typen virksomheter går konkurs hvis ikke vi klarer å få transportert riktige data på tvers og på langs av systemene. Han erkjenner at helse-IT er noe mer komplisert, men ikke så vanskelig som mange vil ha det til. Hegerstrøm:

– Jus og personvern har fått dominere debatten kraftig i altfor mange år, og har blokkert muligheten for praktiske, gode løsninger. Politikere, helsemyndigheter og helseledere kan ikke skylde på teknologene hele tiden for at dette går for sakte. De må ta et ansvar selv i dette også. Det jeg i sum har sett siden 2004 er egentlig bare en lang rekke unnskyldninger.

 

VIRKELIGHETSSJEKKEN

Tomas N. Alme (43) er medisinsk direktør i DIPS, men har redusert sin stillingsprosent hos DIPS i en periode, for å gjøre en «virkelighetssjekk» tilbake i det yrket han egentlig utdannet seg til. Alme har de tre siste månedene vært lege ved Barne- og Ungdomsklinikken ved Akershus universitetssykehus (Ahus). Og har begynt å bruke telefaks igjen. Alme: – Dette har vært akkurat så lærerikt som forventet. Det første som slo meg da jeg begynte på Ahus var hvor mye som faktisk fungerer veldig bra. Men mye av det som fungerer, skyldes et sterkt lokalt engasjement og midler man hadde tilgjengelig i forbindelse med åpningen av nye Ahus helt tilbake i 2008. Det momentet somman hadde på digitalisering da, ser jeg ikke nå. Så det er grunn til å spørre seg: Hvorfor går det så langsomt videre? Hvorfor blir vi stående så lenge på hvert trappetrinn? Alme spør og begynner svaret selv. Det har nemlig sakte gått opp for han at ingen av hans kollegaer ved sykehuset er involvert i digitalisering i det daglige. I de færreste norske sykehusavdelinger og klinikker er digitalisering tema i det hele tatt. Alme: – Vi hører det snakkes om digitalisering, og gleder oss til det kommer, men prosjektene er ikke drevet av våre lokale behov. Vi er ikke drivere av utviklingen og innovasjonene, men er mer lokale kjentmenn når et regionalt eller nasjonalt prosjekt kommer og skal rulles ut.

 

KAN FÅ TIL MYE I DAG

Hva er det egentlig mulig å få til i dag, med dagens teknologi? Alme: – Dette er det beste. Norge har alle muligheter til å innovere måten vi gir helsetjenester på. Vi kan fjerne frustrerende hindringer i arbeidshverdagen, og gjøre legene mye mer effektiv per pasient ved å ta i bruk flere digitale verktøy. I dag har leger som for eksempel vil samhandle med fastlege, helsestasjon eller andre instanser utenfor eget sykehus stort sett telefon, telefaks og brev som eneste verktøy. Hegerstrøm: – Vi har teknologi til å samhandle mye mer over Norsk Helsenett enn vi gjør i dag. Hospital IT, DIPS og mange andre leverandører har laget moderne grensesnitt som gjør at vi kan snakke med andre systemer og utveksle alle typer data over disse åpne api’ene, som er effektive og bidrar til en form for samtrafikk mellom aktørene. Dermed kan prosesser og kommunikasjon gå veldig mye kjappere, men vi har unnlatt å diskutere disse mekanismene i de siste ti årene. Det er alvorlig synes jeg, og det har jeg sagt lenge. Han vil likevel også understreke det positive i dette. At mulighetene er her – rett foran oss. Blant annet med utveksling av dokumenter via IHE XDS, som ble demonstrert på EHIN sist høst, hvor behandlere enkelt kan få tilgang til journaldokumenter fra andre behandlingssteder uansett nivå. Direktoratet for e-helse arbeider med å utvikle den nasjonale infrastrukturen – deriblant et dokumentregister – som er nødvendig for at en slik løsning kan fungere. Parallelt arbeides det også med å kunne gjenbruke teknologien som Direktoratet for e-helse, Helse Nord og DIPS har utviklet, og som gir pasienter i Helse Nord og Helse Vest innsyn i egen journal. Denne kan brukes til å la helsearbeidere med riktig autorisasjon kunne få gå inn å lese nødvendige journaldokumenter.

 

KONTROLL MEN TUNGRODD

Tross utfordringene knyttet til tempo på digitalisering, er Norge på mange områder helt i verdenstoppen på helse-teknologi. Likevel har de to lyst å påpeke hvordan vi mister innovasjonskraft ved å gjøre alle innkjøp så store, og lar regionaliseringstankegangen dominere i de fleste sammenhenger. Alme: –

Regionalisering er et forsøk på å ta kontroll på alle de tusen blomstene som før fikk blomstre vilt. Det er forståelig og fornuftig, men regionalisering gjelder for harmonisering av kjernesystemer. Ikke for innovasjon.

De påpeker at det å sitte og gjøre regionale kjempeløft, som hvert må påregnes en levetid på mellom 10 og 20 år etter anskaffelsen, hindrer den jevne utviklingen og forbedringen i en digital verden hvor utviklingen nå går så fort at mobiltelefoner og TV-apparat er for museumsgjenstander å regne når de blir eldre enn fem år. Hegerstrøm: – Det er fullt mulig å hente inn tapet vi har hatt siden 2004. Men da må det offentlige gis et større handlingsrom til å kunne samhandle mer med det private næringsliv. Det er ingen tvil om at vi i industrien må være på plass og løfte dette sammen med det offentlige, men den åpenheten og den dynamikken er ikke der i dag. Vi binder oss til litt østeuropeiske femårsplaner på alle disse tingene og kanaliserer alt i store, regionale IT-prosjekter. Alme: – Vi bruker millioner på å først definere behovet og så forvente at alt kan løses i ett løft. Det er tidkrevende og dyrt og det må vi bort fra. Hegerstrøm: – Ett voldsomt løft vi uansett ikke kunne løse alt. Det er den dynamikken som Tomas adresserer, som gjør at du får i gang de nødvendige forbedringsprosessene.

Dialog mellom lege og person

Foto: Åpenhet om utfordringer er som regel med på å løse dem, Krysspress

 

«ONE SIZE DOES NOT FIT ALL»

Alme: – Noen IT-prosjekter kler å være store. Infrastruktur spesielt. Men ikke alle. Å se hvordan akkurat du ved din avdeling bedre kan ivareta din pasient ved hjelp av digitale verktøy, kan du aldri tenke ut med et regionalt eller nasjonalt prosjekt. Dette må skje lokalt. I det øyeblikket noe blir et regionalt prosjekt blir løsningen gjerne et minste felles multiplum for alle. Og her er noe av problemet: Selv om alle driver med helse kan ikke alle bruke samme system. Hospital IT vil for eksempel kunne levere utmerket sensorteknologi både til en sykehjemsavdeling og til en sykehusavdeling, men de vil ikke kunne levere nøyaktig den samme løsningen til de to ulike kundene selv om produktet er det samme. De vil måtte gjøre til dels store tilpasninger ut fra hva slags behov de to svært ulike avdelingene har. Selv to sykehusavdelinger kan ha behov for svært så ulike system. – Har pendelen nådd den andre ytterkanten? I IT-barndommen var det jo nettopp lokale initiativ som til slutt ble problemet. Hvert sykehus kjempet hardt om å være best i å utvikle sine system, og ville verken dele sin kunnskap eller arve andres systemer. Vi skal vel ikke dit igjen? Hegerstrøm: – Da jeg kom inn i helse-IT opplevde jeg at det å dele kunnskap var fremmed, i motsetning av hva jeg var vant med fra andre bransjer. Jeg vil ikke vekke det å ikke dele til live, men vil få tilbake et konkurranseelement om å ville være best. Og få inn at når man gjør noe riktig så må tilsvarende avdelinger andre steder få arve prosessene. Der må en sentral eller regional enhet være flink til å kanalisere gode løsninger til alle som trenger dem. Ikke gjennom forordning og tvang, men fordi folk har lyst til å lære av gode ideer. Men om klinikere har en god idé, må de i dag smøre seg med tålmodighet. Alme: – Hvis jeg skal vente til Helse SørØst sentralt skal se på mitt lokale problem på Ahus, må jeg vente ganske lenge fordi det er så mange ulike utfordringer som skal løses hele tiden. Her går helsevesenet glipp av noe ved ikke å utnytte kunnskap og endringsønsker som finnes lokalt.

 

BESTE PRAKSIS

Hegerstrøm: – Jeg synes all fokus har vært på infrastruktur, altfor lenge. Mens vi har snakket veldig lite om den spisse enden av IT, operative verktøy som virkelig gjør en forskjell. Han ønsker seg muligheten til la sykehusene dele sine data med kommunene, og lage en «beste praksis»-løsning for hvordan kommuner og sykehus kunne samhandle digitalt. Disse incentivene savner han. I dag blir det mer enkeltidealister som forsøker å løse slike problemer. Hegerstrøm: – Rett i nærheten av Ahus, har vi den regionen i Norge med sterkest vekst. 120.000 innbyggere her dekkes av våre systemer, mens de bruker DIPS ved Ahus. Hvis man vil, og finansierer dette, kan frustrasjonen i samhandling mellom de to nivåene løses veldig raskt. For vel vitende om hva som har gått med av ressurser for å løfte andre områder av samfunnet digitalt, er han ikke imponert over summene som legges på bordet i forbindelse med digitalisering av helse. Hegerstrøm: – I forsikringsbransjen og andre private bransjer har de digitalisering som en pågående del av sin drift, og egne IT-ressurser knyttet til utvikling av hvert forretningsområde. Alme: – Mens vi på sykehusene er bundet til store offentlige anbud. Alt er organisert i prosjekter hvor vi tar for oss bit for bit. Prosjekt for prosjekt som har en begynnelse og en slutt. Ingen kontinuitet. Det blir litt sånn at hvis vi gjennomfører et bra digitaliseringsprosjekt som vi er stolte av i 2017, så møtes vi ikke igjen før i 2025 for å si til hverandre at «nå er det helt forferdelig her». Alme sier det med et smil. Alme: – Det er nå jeg kan begynne å synge de gamle sangene mine. Hele DIPS Arena er designet for å kunne lage funksjoner lokalt fordi vi trenger dem til å løse helt lokale utfordringer. Og så må alle dataene som utvikles kunne gå inn i en felles kjerneløsning uten at det blir et nytt dyrt integrasjonsprosjekt. Dette kan skje i Arena fordi vi bruker openEHR-standarden. Jeg ser utfordringen nå fra den andre kanten, men løsningen ser like riktig ut fremdeles. Alme og Hegerstrøm tror på det de kaller innovasjonsanbud, slike som private sykehus kan inngå med enkeltleverandører om de finner noen de har trua på. Alme: – De har vært i nærheten av slike i Sverige, men ikke turt å gjennomføre fordi de ennå ikke har løsningen på hvordan oppdragsgiver og leverandør skal kunne måle om de har fått levert hele anskaffelsen når kontraktsperioden er over. Hemmeligheten er trolig tillit, en bedre dialog, og et felles mål leverandør og bestiller er enig om.

Relatert