Livreddende kode

Publisert

Hvem skal eie kunnskapen? Av produktsjef Tomas Alme

Tomas Alme snakker

Foto: Brukerdag ved Nordlandssykehuset, 2013

 

Alt vi gjør i helsevesenet innebærer bruk av kunnskap. I møtet med pasienten benytter helsepersonell sin kompetanse, ikke bare på fysiologi, patofysiologi og anatomi, men også på hvordan behandlingen skal koordineres, hvilke avhengigheter som finnes, hvilke ressurser som skal være involvert og hvilke valgmuligheter behandler og ikke minst pasienten har. Store deler av kunnskapen befinner seg i hodene på de som jobber i helsevesenet og er i for liten grad reflektert i de systemene som brukes. Det gjør det vanskelig å fremstille og utveksle relevant informasjon for andre aktører; pasienten som lurer på hvilke undersøkelser som skal utføres og ikke minst når; fastlegen som skal koordinere behandling for pasienten; pleie- og omsorgstjenesten som skal overta behandling av en pasient som skrives ut fra sykehuset.

Kunnskapen er ikke statisk, den utvikler seg hele tiden. Derfor er det en utfordring å lage systemer som både er fleksible nok til at de reflekterer utviklingen i medisinsk kunnskap og måten vår å levere tjenester på, og samtidig er robuste nok til å sikre at pasienter får den oppfølgingen som de skal ha. Forskning, blant annet fra Swingelhurst og medarbeidere (BMJ Open, 2012) har vist at hvordan it-systemer er utformet kan påvirke hvordan legen behandler pasienten, både positivt og negativt. Utviklingen av omsorgsteknologi og mobile løsninger setter krav til at helsetjenesten må kunne kommunisere ikke bare med andre helseaktører, men med pasienten selv og med utstyr som pasienten eier. Dette gir nye utfordringer og muligheter for helsetjenesten og setter krav til større teknologisk omstillingsevne. Helsetjenesten trenger et sterkere eierskap til hvordan systemene utformes og kan videreutvikles. For å imøtekomme disse behovene har DIPS valgt å basere DIPS Arena på OpenEHR-standarden. På den måten får helsetjenesten en helt ny grad av kontroll over utformingen av egne systemer. Først når oppbygningen av IT-systemene reflekterer kunnskapen som sitter i hodene til helsepersonell, blir de virkelig nyttige verktøy, både for den som gir behandling, og den som skal motta den.