Anca fikk oppfylle drømmen om å hjelpe

Anca Heyd
Publisert: November 2020  Tekst: Oddny J. Johnsen. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

Årsaken til at Anca Heyd begynte å studere medisin, var en reportasje om Leger Uten Grenser. Nå har DIPS sin medisinske rådgiver vært tre måneder i en krigssone, på oppdrag for organisasjonen. Trygt hjemme igjen, befinner hun seg i et lite kaos av følelser.

200816_Anca

Medisinsk rådgiver i DIPS, Anca Heyd, har drømt hele livet om å få gjøre en innsats for Leger Uten Grenser. Nå er gynekologen hjemme igjen fra sitt første utenlandsoppdrag.

‒ Jeg har vært overraskende trist! Jeg hadde egentlig gledet meg veldig til å komme hjem, men det ble veldig tungt å reise fra de menneskene jeg har blitt kjent med i disse ukene. Selvsagt er det utrolig godt å være hjemme, men jeg har vært veldig mye på WhatsApp og forsøkt å ha litt kontakt for å høre hvordan det går med dem og med pasientene mine. Det er en veldig rar følelse akkurat nå, men snart slår nok hverdagen inn. Fra og med i morgen vil jeg for eksempel kunne gå på butikken og handle min egen mat! Rart hva du kan finne på å savne, sier Anca og ler en trillende latter. 

Anca Heyd er medisinsk rådgiver i DIPS, men har i de siste tre månedene jobbet som gynekolog for Leger Uten Grenser i Afghanistan. Før det igjen har hun i et halvt år gått vakter ved fødeavdelingen ved Nordlandssykehuset for å få profesjonen sin inn i fingrene igjen.

«Kvinnesamfunn»

Gynekologen, som opp gjennom karrieren har jobbet til sammen 14 år som lege, overlege og seksjonsoverlege på sykehus i Norge og Tyskland, ble sendt til millionbyen Khost som ligger på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Av kulturelle årsaker får ikke menn lov å arbeide på fødeavdelingene her. Derfor må alle gynekologer og jordmødre som jobber på sykehuset, være kvinner. 

‒ Vi hadde noen få mannlige anestesileger og barneleger, og så var det menn i administrasjonen, men ellers var dette et «kvinnesamfunn», forteller Anca.

Hun var en del av et team på fem nasjonalt ansatte gynekologer og en til to internasjonalt ansatte mens hun var i Afghanistan, og bærer med seg hjem opplevelser hun vet det tar tid å bearbeide. Det sitter spesielt hardt i, minnet om den 27 år gamle firebarnsmoren som hun ikke klarte å redde, og som døde mens hun fødte sitt femte barn. Og hun husker babyen som var født med så store misdannelser at det ikke var forenelig med liv. Mora var så fortvilet at hun ikke klarte se babyen, så Anca satt og holdt den lille gutten i hånda i den drøye timen det tok før det nye livet ebbet ut. Men hun husker også alle mødrene og barna som det gikk bra med, fordi de hadde et sykehus å gå til hvor de kunne føde trygt og få hjelp hvis de hadde komplikasjoner. Som for eksempel mora som hadde slitt med infertilitet i 13 år og hennes lille datter som ble berget i siste liten ved hjelp av keisersnitt. Eller den 8. gangs fødende, hvor barnet hadde lagt seg på tvers og som med hjelp å kunne føde ukomplisert fordi legen snudde barnet i rett posisjon.

Faglig utfordrende

‒ Det var veldig mange sterke opplevelser. Sykehuset hadde  rundt 30 fødsler hver eneste dag, og mellom 800 og 900 fødsler i måneden. Til sammenlikning har Nordlandssykehuset i Bodø rundt 900 fødsler i året.

I snitt anslår hun det daglig kom inn fødende med døde barn i magen. Ukentlig opplevde hun å se at kvinner fikk kramper som følge av svangerskapsforgiftning. 

‒ Ofte kom de fødende altfor sent til sykehuset. Det var ingen undersøkelser i svangerskapet hvor komplikasjoner kunne fanges opp og behandles tidligere. Mange hadde lang reisevei eller turte ikke reise om natten fordi det var farlig. 

Hun forteller i tillegg om store, faglige utfordringer og vanskelige, etiske vurderinger.

‒ Situasjoner, tilstander som jeg bare hadde lest om i bøker og som vi nesten ikke ser ved norske fødeavdelinger, ble plutselig hverdagskost og måtte håndteres. Likeså komplikasjoner, mange av dem alvorlige, og mange forårsaket av feilbehandling fra private leger som kvinnene hadde gått til. I tillegg er det vanlig med fertilitetsbehandling for å øke fruktbarheten, slik at det var mange flerlingefødsler. Ikke bare tvillinger, og også trillinger og firlinger. Da er det ekstra viktig å ha personell som kunne håndtere disse situasjonene og jeg var imponert over hvor god kvaliteten var på den jobben som de nasjonale jordmødrene og legene gjorde. 

I gjennomsnitt har afghanske kvinner i dette området seks eller syv barn. Når de kom til sykehuset ble kvinnene fulgt av en mannlig ledsager som ventet i et eget anlagt venteområde de timene eller dagene hun var innlagt. Alle inngrep, for eksempel keisersnitt, måtte godkjennes på forhånd av en mannlig pårørende/verge. Tidligere kunne kvinnene ha en pårørende med seg gjennom fødselen, ofte sin svigermor, men på grunn av korona var det strenge restriksjoner, så de fødende var helt alene. Den største bekymringen knyttet til korona var likevel at antallet fødende som kom inn til sykehuset nå var halvert. Så veldig mange flere måtte klare seg uten denne helsehjelpen nå, forteller Anca. De kunne gå til andre sykehus eller fødestuer, men der var det ikke gitt at kvaliteten på helsetjenesten var like god.

 

10 fødende på samme fødestue

Hun forteller i bloggen hun har delt på dips.no, hvordan selve fødestua hadde 10 senger, og hvordan de fødende var alene gjennom det meste av fødselen: «De sitter på huk ved siden av sengen, holder seg fast i den, og klager mer eller mindre stille «wee, wee, wee», en lyd som jeg har blitt veldig vant til. Det er noen som åpenbart er redd, eller veldig smertepåvirket. I disse tilfellene er det alltid en av de andre som hjelper til, trøster dem, masserer ryggen, hjelper dem opp – det er virkelig rørende å se hvordan de tar vare på hverandre.»

‒ Jordmødrene håndterte det meste helt alene, og jeg ble svært imponert over deres evne til å la naturen gå sin gang og samtidig forstå når de måtte gripe inn eller kalle på mer hjelp. Av tekniske hjelpemidler hadde vi ultralydapparat, doppler for å høre fosterlyd, og vi kunne ta EKG og de mest grunnleggende blodprøvene. 

Anca sin jobb var i all hovedsak å håndtere de alvorligste komplikasjonene. Som regel ble det ett til to keisersnitt hver dag.

«For hvert keisersnitt øker risikoen for å få komplikasjoner både i svangerskapet og ved fødsel

 
Anca Heyd, gynekolog og medisinsk rådgiver i DIPS

‒ Keisersnitt er noe du i det lengste forsøker å unngå, både fordi det er så store konsekvenser for senere svangerskap og fordi det forventes at kvinnene skal føde mange barn. Gjør du et keisersnitt er risikoen høyere for at påfølgende fødsler også er keisersnitt. Etter to tidligere keisersnitt bør man som regel forløses med keisersnitt i alle påfølgende svangerskap. For hvert keisersnitt øker risikoen for å få komplikasjoner både i svangerskapet og ved fødselen. Spesielt er risiko for ruptur i livmoren stor, en komplikasjon som er livstruende. I Norge gjennomføres det keisersnitt ca. ved 15 prosent av alle fødsler. I Khost er dette tallet bare 2,5 prosent, forklarer hun.  

 

Jobbet med heltene

Selv om det var utrolig tøft å stå i den hverdagen hun fikk i fanget, så er det i all hovedsak beundring Anca sitter igjen med.

‒ De ekte heltene er de lokale helsearbeiderne som står i dette hver eneste dag. Som med koronaviruset som ekstra belastning akkurat nå, må gå uendelig lange vakter til tross for at de har mann og barn å ta seg av hjemme. De lange vaktene gjør også at de løper en ekstra risiko bare ved å komme seg til eller fra jobb. Omtrent daglig hørte vi skyting og ofte var det bomber som gikk av. De nærmeste eksplosjonene var bare et par hundre meter fra sykehuset.

Hun forteller at Taliban kontrollerer dette området, og at fredsforhandlingene mellom Taliban og den afghanske regjeringen som startet i Doha (Qatars hovedstad) i september, gjorde situasjonen ekstra spent. 

 
IMG-20201024-WA0019-2

Utenfor kontoret til Leger Uten Grenser i Khost.

 

 

Ønsker seg ut igjen

Anca møtte ikke akkurat jubel på hjemmebane da hun fortalte at hun skulle jobbe i et så ustabilt og farlig område av verden. Frykten for at noe kunne skje med henne var overhengende. Likevel har hun hatt god støtte fra hele familien underveis.

‒ Jeg og mannen min snakket sammen over en kopp espresso hver eneste dag, slik vi for så vidt har som rutine her hjemme også når vi kommer hjem fra jobb. I tillegg hadde vi familiemøte på video en gang i uka. Denne høsten har vi en datter som går på skole i Nottingham, en som jobber i London, og vår sønn studerer i Oslo, så vi er godt spredt, forteller Anca. Hun har begynt å forberede familien på at hun vil søke seg ut flere ganger.

‒ Egentlig har jeg lyst å dra ut en gang i året, men da i kortere perioder. Vi må se på hva som er mulig for oss som familie å få til, både økonomisk og ellers.  

Provosert abort er strengt forbudt, men om fosteret har så store misdannelser at det ikke vil overleve og vil gjøre det farlig for kvinnen å føde normalt, er det mulig å avslutte svangerskapet. Et typisk eksempel på en misdannelse er vannhode, som her i Vesten ikke lenger er en så alvorlig utfordring. I Afghanistan kan dette bli svært farlig både for mor og barn. Om barnet overlever er det i denne delen av verden vanlig at det ikke vokser  opp, fordi de ikke får den behandlingen de trenger i småbarnsalder for å lette trykket på hjernen. 

«Leger Uten Grenser gjør en så uendelig viktig jobb i de områdene de går inn i. Jeg kan bare anbefale alle leger å gjøre dette.»

 

Anca Heyd

‒ Leger Uten Grenser er uavhengige og nøytrale og gir upartisk helsehjelp til de som trenger det mest, uansett hvilken side av en konflikt pasienten måtte tilhøre. Det er også noe av det som sørger for sikkerheten vår. Etter min oppfatning var vi godt ivaretatt sikkerhetsmessig. Du lærer deg å alltid gå med radio, kopi av pass, eventuelle medisiner og ekstra simkort på deg i tilfelle noe skulle skje og du må i «saferoom» noen dager. Både området jeg bodde på og selve sykehuset, var omgitt av høye murer som skulle beskytte oss, men vi har aldri væpnede vakter på våre sykehus eller baser. Det var ikke lov å gå utenfor murene, men siste uka før jeg skulle dra ble vi fulgt til noen forhåndsklarerte butikker. Vi var totalt 13 utlendinger som bodde på anlegget, og hadde det fint der. Blant annet med egen kokk som sørget for fantastisk mat til oss.  

Beundrer styrken

Anca mener opplevelsene har gitt henne mer livserfaring og en mer ydmyk innstilling til hva mennesker ute i verden må tåle. 

‒ Jeg beundrer hele den afghanske befolkningen som må leve i konstant uro og krig. Selv om dette samfunnet oppfattes kvinnefiendtlig av mange så er det en kodeks bak som bygger på omsorg. Det er en slags beskyttelse det at kvinner ikke får bo alene, gjøre innkjøp eller gå til jobb uten følge. Likevel får stadig flere kvinner nå ta utdanning, og ofte høyere utdanning. På sykehuset hadde vi vektere som studerte jus og jordmødre som ville bli leger. Det er så synd at krigen hindrer samfunnet i å utvikle seg videre slik at kvinner kan få større rettigheter. Kanskje om noen år…, filosoferer Anca. 

Hun er også imponert over den kvaliteten som Leger Uten Grenser leverer. Pasientene som kommer til sykehuset får gratis behandling, og de får god behandling.

‒ Leger Uten Grenser gjør en så uendelig viktig jobb i de områdene de går inn i. Jeg kan bare anbefale alle leger å gjøre dette. Det gir en stor vekst både faglig og menneskelig. Og det er alltid nok av mennesker rundt i verden som trenger hjelp!

Anca Heyd tilbake på kontoretAnca Heyd tilbake på DIPS sitt hovedkontor i Bodø. For anledningen ikledt et vakkert tradisjonelt antrekk for afghanske kvinner, som hun kjøpte med seg som en suvenir hjem.

Meld deg på vårt nyhetsbrev for mer informasjon