Dobbeltagent for en enklere hverdag
I de siste årene har Pål Brekke forsket på bruken av kunstig intelligens (AI) i helsetjenesten. Målet er å forenkle og forbedre den hverdagen som både behandlere og pasienter forholder seg til, og å gjøre helsedata mer tilgjengelig. Samtidig vet han at det å nevne «kunstig intelligens» og «morgendagens teknologiske løsninger» er å vifte med en rød klut foran de som kanskje i mange år ennå må forholde seg til teknologi som de ukentlig opplever utfordringer med. Selv ankom han DIPS med svært tydelige tilbakemeldinger.
Pål Brekke jobber i teamet Forskning og innovasjon i DIPS. Her sammen med Liv Bollvåg, Anca Heyd, Bjørn Fjukstad, Hege Tho Stokstad, Eivind Holt, Jørgen Aarmo Lund, Pål Brekke og Thor Stenbek.
Kræsj under diktering
‒ Da jeg begynte i DIPS i desember 2020, fortalte jeg at i jobben min på Rikshospitalet så låste DIPS seg ofte mens jeg dikterte. For å komme videre måtte man restarte hele datamaskinen. Når jeg melder fra om dette direkte, så viser det seg at akkurat denne feilen ikke var meldt fra om tydelig i d:sak, som er DIPS sitt meldingssystem. Vi har en hverdag i sykehusene hvor mange er utmattet av teknologi som ikke fungerer som den skal, og befinner seg i et slags varsels- og meldingsfatigue.
Selv har jeg meldt fra om problemer noen ganger, men etter hvert så slutter du med det. Ofte fordi det gjerne tar lengre tid i telefonen for å melde fra enn det tar å restarte og bare gjøre jobben på nytt. Dette illustrerer for meg noe av problemet her – at veien fra problemene til løsningene er altfor lang. Derfor skjønner jeg godt om noen blir kjempeprovoserte av at jeg vil snakke om kunstig intelligens og fremtidens uendelige muligheter, mens de sitter der midt i omstarten sin!
‒ Forresten fant vi dikteringsfeilen og fikk fikset den i løpet av et par uker, men med bedre feedback-muligheter hadde ikke en sånn feil vært ute hos brukerne i mange år.
Medisinsk rådgiver i DIPS Pål Brekke er på besøk på hovedkontoret til DIPS. De fleste av arbeidsdagene i DIPS så langt har foregått fra hjemmekontoret. Brekke jobber nå 50 prosent i DIPS og 50 prosent som hjertespesialist ved Rikshospitalet.
Måle brukerbehovet
Etter å ha vært på hjemmekontor de fleste dagene av sitt første år i DIPS, har Brekke hatt sine første døgn på hovedkontoret i Bodø. Her har han møtt kollegaene sine på forsknings- og utviklingsavdelingen, og konstaterer at han fortsatt er litt «høy» på energien fra den spesielle skaperkraften som oppstår når smarte hoder fra ulike fagfelt får utfolde seg sammen.
Som lege er han ekspert på genetiske hjertemuskelsykdommer, tilstander som ofte oppdages først etter en dramatisk hendelse, som en hjertestans. Disse sykdommene er vanligste årsak til hjertestans som rammer idrettsutøvere, og kommer helt uten forvarsel.
Hjertespesialisten snakker gjerne om alt han ser må gjøres i helsesektoren med tanke på teknologi, og han snakker fort ‒ både fordi han har mye på hjertet, og fordi det er et fly hjem som han skal nå om en liten stund.
Brukerens EPJ
‒ Det er kjempepositivt det som skjer i DIPS nå, med nye eiere, Kernel-satsingen, design-drevet utvikling og Open DIPS. Og det er veldig tydelig fra ledelsen at vi skal lage brukernes Elektronisk Pasientjournal (EPJ). Nå har DIPS alltid bestått av klinikere som sammen med utviklerne har jobbet tett med kunder og brukere. Men vi kan komme enda tettere!
Ved siden av å lytte og lære om arbeidshverdagen til de som skal bruke verktøyene våre, så er min andre tilnærming å rett og slett måle data. Det store, overordnede målet er å gjøre hele helsevesenet mer datadrevet, men når vi snakker om brukerdata får du vite mye om hvordan systemet funker ved å se på hva brukerne faktisk gjør, studere hvordan de klikker seg rundt, og så analysere dette. Da vil vi finne ut av hvor det jobbes tungvint, og hvor det går sakte.
Så kommer hele analyse- og AI-tankegangen inn: Hvordan kan vi analysere de dataene systemene gir oss, slik at vi i neste steg diskret kan gi brukeren nyttige tips til bedre bruk?
‒ Ved siden av å lytte og lære om arbeidshverdagen til de som skal bruke verktøyene våre, så er min andre tilnærming å rett og slett måle data, sier Pål Brekke.
Han presiserer at vi for all del unngå å lage en ny, irriterende «Clippy», men drømmer om en slags «magisk skrivebordsskuff» ved siden av de vinduene man bruker. Her kan systemet tilby deg de verktøyene du bruker mest, og etter hvert nye AI-hjelpere som kan gjøre oppgaver enklere. Målet må være at du får akkurat det du trenger der og da når du åpner skuffen!
‒ Med bedre tilgang til brukerdata mener jeg dette er noe vi kan få til! sier Brekke.
‒ Ved siden av å lytte og lære om arbeidshverdagen til de som skal bruke verktøyene våre, så er min andre tilnærming å rett og slett måle data, sier Pål Brekke.
Todelt hverdag
Litt magi er kjærkomment også for en som prøver å dele arbeidslivet sitt i to like store deler mellom DIPS og Rikshospitalet. Han erkjenner at resultatet av å dele seg i to er at han konstant føler han går glipp av ting.
‒ To deltidsjobber går aldri helt opp. Du mister alltid litt av framdriften og faller ut av prosesser du gjerne ville vært med på. Men jeg trives, og jeg har det gøy på jobb sammen med fantastiske kollegaer begge steder.
Dette med simultankapasitet fremstår medfødt. Fra han fikk sin første Commodore 64 på tidlig 80-tall og til nå, har livet rommet mye teknologi, men først og fremst mye forskjellig. Brekke har utviklet og drevet store nettsteder innen film og musikk, han har selv produsert musikk, jingler og radioreklame, og han har drevet med design, foto og journalistikk. Pluss medisinstudiene, spesialisering, forskning og undervisning.
‒ Jeg blir fort oppslukt og synes ting er kjempegøy. Det å løse problemer er moro!
Ønsket om å utvikle bedre løsninger, finne ut av hvordan ting egentlig henger sammen for så å ta nye steg, har vært drivkraften hans gjennom hele karrieren. Derfor er han fortsatt forsker i tillegg til de to jobbene vi har nevnt.
‒ Men forskningen blir mest kvelder og helger.
‒ Over 100 prosent stilling er litt heftig, kanskje?
‒ Dette? Nei, dette betyr at jeg er i ferd med å trappe ned, parerer han offensivt og ler hjertelig. Det er omtrent her at 49-åringen også skyter inn at han på hjemmebane kun har seg selv å ta vare på.
‒ Så har jeg skjønt for lengst er at jeg ikke kan ha en jobb med turnusarbeid. Da går det ikke. Det blir helt umulig å kombinere med andre ting.
Foto: Sebastian Loraas
Språkteknologi og AI
Som forsker i BigMed-prosjektet, hvor han møtte Thomas Smedsrud som nå er medisinsk direktør i Kernel ‒ morselskapet til DIPS, fattet Brekke stor interesse for språkteknologi: Det å bruke kunstig intelligens til å gjøre menneskelig språk analyserbart.
Mest fordi han ser at drømmen om strukturert journal står i noe av den samme spagaten som han selv: Her er ulike roller og ulike behov som skal fylles. Brekke mener at «strukturert journal» er et altfor enkelt svar på spørsmålet om hvordan klinikernes arbeidsverktøy bør være i framtiden.
‒ Mye av struktur-ideen handler egentlig om sekundær og tertiær bruk av data. Veldig mange vil ha strukturert journal for å kunne telle og måle ting, til registre og forskning. Det er jo et legitimt behov. Problemet er at en strukturert journal ikke er så god til sin primære oppgave, som arbeidsverktøy for behandlere. For oss er journalen en flerpartsdialog – et kommunikasjonsverktøy. Jeg skriver ned mine vurderinger, og så tar neste person det videre ut fra hva jeg tenker. Det er en fristende enkel idé å klikke info inn i et strukturert skjema. Men når du skal lese det dokumentet igjen – hva sitter du igjen med?
Vi mennesker kommuniserer gjennom historier. Har du ikke et narrativ du kan følge, og en kontekst, er det kjempevanskelig å vite hva opplysningene handler om. Det er bortimot umulig å formidle de viktige poengene gjennom ja/nei-klikk. Det er veldig få ting i medisin som er binære.
Han gir et eksempel:
‒ Hvis jeg skriver noe som en historie – om snekkeren som datt ned trappa, men sykla til jobben, så ble foten blå og hoven, og så sendte sjefen ham til legevakta, da blir informasjonen lettere å lese, huske og fortolke, og det er lettere å formidle nyanser og usikkerhet.
Det å forklare hva jeg som lege faktisk er bekymret for på vegne av pasienten, blir borte i en «Excel-journal». Og alle som har forsøkt å få virkeligheten til å passe med et skjema, vet hvor mye som blir borte underveis.
Brekke verner om fritekst i journalen som om det skulle være et hjertebarn, og leverer kronargumentet:
‒ Vi mennesker har ikke funnet noen bedre måte å kommunisere på enn språk ennå! Det er derfor jeg tror vi bør bevare språket i klinisk dokumentasjon. Så får vi heller bruke teknologi til å hente ut den informasjonen som skal telles og analyseres og brettes og ryddes. Her tenker jeg at språkteknologi kan hjelpe oss til å omsette informasjon i flere lag. Teknologien kan brukes til å hjelpe oss å lage en analyserbar struktur ved siden av ‒ til registre, til forskning og til ledelse og styring. Og jeg tror en statistisk tilnærming til å analysere helsedata kan gi minst like gode bilder av virkeligheten som registre laget av slitne skjemautfyllere. Samtidig kan maskinen foreslå ting for meg: Ønsker du å bestille røntgen?
Hjertespesialisten gjør dette allerede nå med ultralyd i et forskningsprosjekt.
‒ Mens jeg gjør hjerteultralyd foreslår AI i apparatet hastighetsmål, dimensjoner, og så videre. Jeg klikker «OK» på det jeg er enig i, avviser det som er for dårlig, og endrer det som trengs. AI-hjelp kan spare tid, penger og frustrasjon, og i tillegg kan vi få mer kunnskap ut fra det som vi putter inn i journalen, mener han.
Helsepersonell som måler opp medisiner og registrerer i journalsystemet
Hvordan strukturere det ukjente?
Så har han et annet sentralt poeng og viser til Covid-pandemien. Helt tilbake i februar 2020 begynte folk å klage over at de plutselig hadde mista lukte- og smakssansen etter å ha vært syke. Et symptom ingen hadde hørt om før.
‒ Hadde noen funnet på å ta med «anosmi» i en strukturert innkomstjournal før 2020? Når man lager et register eller et skjema spør man bare etter ting man allerede vet er viktige, og det er vanskelig å få faktisk ny kunnskap ut i ettertid fordi data blir silt vekk på vei inn i systemet, konkluderer han.
Interessen og kunnskapen Brekke alltid har hatt for teknologi, gjorde at han enkelt lot seg rekruttere inn i IT-prosjekter i helsetjenesten.
‒ Det er derfor jeg sier at jeg har jobbet mye med, men også mot DIPS. Mot fordi jeg som regel har sittet på den andre siden av bordet.
Spesielt da han var ansatt ved Akershus universitetssykehus (Ahus) ble han involvert i mange IT-prosjekter, som testingen av e-resept. Ahus var også første sykehus som tok i bruk digital medikasjon og kurveløsning.
– Personlig har jeg dessverre aldri hørt om et eneste helse-IT-prosjekt som har gått ut og sagt at «Vi skal gjøre hverdagen din bedre». Og ærlig talt har helsetjenesten sjelden fått noe sånt, heller. Oftest gir endringer nye oppgaver, og for brukerne oppleves det som om ting blir tyngre. Fokuset virker å ligge på økonomiske og regulatoriske krav, og ikke på gevinst for brukerne, påpeker Pål Brekke tydelig.
