Hjem fra de vi har glemt

Klokka nærmer seg ni. Mørket har senket seg over Abs, en by nordvest i det krigsherjede Jemen, bare 12 kilometer fra konfliktens frontlinje. Jenta som fraktes akutt inn til sykehus denne kvelden er i beste fall så gammel som 16 år.

Kroppen hennes er underutviklet og egentlig ikke klar for en fødsel, men nå har hun hatt full åpning de siste syv-åtte timene og babyen har kilt seg bom fast i bekkenet hennes. Den hjelpen hun har fått lokalt er en rekke medisiner som har gjort vondt verre. I det Anca får pasienten på operasjonsbordet har riene stanset helt. Livmoren er enten død eller ødelagt.

Gynekolog Anca Heyd har igjen vært ute på oppdrag for Leger uten grenser. Denne gangen i Jemen hvor pasientene var både underernærte og svært syke når de kom til sykehus. Anca måtte lære seg å godta at det var en seier å redde mor, selv om babyen ikke alltid klarte seg. Her er hun i det som var arbeidsuniformen under oppholdet i Jemen.

«Verdens verste krise»

Dag og natt de siste ukene har Anca Heyd forsøkt å redde fødende og babyer i et land hvor folket har mistet det aller meste på grunn av krig og konflikt. De sulter fordi prisene på mat har eksplodert. De kommer seg ikke til sykehus fordi ingen har råd til bensin. FN-organet OCHA kaller situasjonen i Jemen den største humanitære krisen i verden.

I Abs har det vært rolig en stund, men etter at Anca ankommer tar den skjøre våpenhvilen slutt. Stadig nye tropper sendes mot grensa. Stadig flere krigsskadde kommer inn til det offentlige sykehuset som sliter med tilgang med å få nok ressurser til å behandle alle. Kvinneklinikken har i tillegg ikke særlig med status.

‒ I Jemen sliter de med alt det vi ser i Ukraina nå. De sliter bare enda mer, fordi krigen har vart så mye lengre og fordi landet var enda dårligere stilt da krigen startet, forteller Anca.


Mens Anca Heyd var i landet kom krigen stadig nærmere sykehuset som Leger Uten Grenser bistår på i Abs. Byen ligger noen få kilometer fra frontlinjen nordvest i Jemen. Dette vakre kveldsbildet viser hvor fredelig byen kunne vært om ikke krigen hele tiden truet den.

Viktig å bistå

Gynekologen er trygt tilbake på jobb som medisinsk rådgiver ved hovedkontoret til DIPS i Bodø. Hun har tilbakelagt syv hektiske uker i ørkenlandet. Med seg hjem har hun sterke opplevelser, og et stort behov for å fortelle verden om alt den har glemt.

Hun håper å vekke oss, slik at vi fortsetter å donere humanitær bistand til landet. Hun har også et håp om å inspirere flere helsearbeidere til å dra ut på oppdrag for Leger uten grenser, uansett land. Det å dele sin kompetanse med noen som ikke har så mange andre å lene seg på, er ifølge Anca ikke bare givende og faglig utviklende. Det er ekstremt viktig.

Viktig å kunne føde igjen

Anca har vært på beina i 48 timer sammenhengende og har akkurat fått lagt hodet på puten for å forsøke å sove litt da telefonen ringer. Jenta de nettopp opererte har begynt å blø. Anca må tilbake umiddelbart. 

‒ Jeg undersøker henne, men finner ingenting. Jeg ser noen rifter som jeg syr, men i det jeg kommer er jenta stabil og blødningen har avtatt.
Anca blir på ny fraktet med bil dit hun bor for å hvile, men det er fem kilometer dit og hun rekker nesten ikke fram før hun igjen blir oppringt. Nå er pasienten helt ustabil og har store blødninger.

‒ Jeg måtte åpne henne opp igjen og da var hele magen full av blod. Det viste seg at livmora ikke trakk seg sammen. Alle blodkarene etter morkaka var fortsatt åpne og fortsatte å blø. Tilstanden var kritisk. Jeg hadde ikke lyst til å fjerne livmoren på en 16-åring. Det ville ødelegge livet hennes.

Alternativet er å hjelpe livmora til å trekke seg sammen ved hjelp av en spesiell sutur, altså syteknikk. Kirurgen som skulle hjelpe hadde ikke hørt om den. Anca hadde sett en overlege utføre en slik sutur for over 20 år siden.

‒ Heldigvis hadde jeg også gått gjennom noen Youtube-videoer før jeg dro ned for å forberede meg, og blant annet sett på dette.
Nå var det alvor. Anca må bare forsøke. Og hun lykkes! Livmora trekker seg sammen og blødningen stanser.

‒ Nå turte jeg ikke lenger dra hjem for å legge meg, så jeg fikk en pute og et teppe og la meg på et gulv inne på sykehuset. Heller ikke denne gangen rakk Anca å sovne før det kom en ny dramatisk beskjed.

Store konsekvenser

‒ Tilfeldigvis fant vi familemedlemmer i byen som kunne gi blod. Du kan ikke bruke vanlig blodoverføring i slike tilfeller, fordi koagulasjonsfaktorene forsvinner i blod som lagres. For å reparere dette måtte jenta få overført ferskt blod hvor koagulasjonsfaktorene ikke var ødelagte.

Igjen hadde de flaks, og jenta kom seg overraskende fort.

‒ Hun var så flink. Hun startet tidlig med å klemme ut melk for å bringe til babyen sin på nyfødt intensiv. Han hadde hatt oksygenmangel underveis i fødselen. Hvor lenge, aner vi ikke. Etter fire-fem dager kunne jeg skrive jenta ut fra kvinneklinikken, og hun fikk komme dit hvor babyen lå.

Den andre siden av Abs.

En sjanse videre i livet

Anca forteller at hun aldri kommer til å glemme denne jenta.

‒ Hun hadde et helt spesielt smil da hun dro. En blanding av angst og usikkerhet, men samtidig så ungdommelig glad og stolt. Det er sånne små øyeblikk som gjør deg ordentlig glad og får deg til å holde ut. Forhåpentligvis kan denne jenta føde flere barn. Jeg vet ikke hvordan det blir å gå med babyen, men den unge mammaen har uansett en sjanse videre i livet, sier Anca.

Alle blir preget av en slik opplevelse, og Anca er en person som liker å gi mye av seg selv og sin energi til mennesker hun møter.

‒ Akkurat det koster en del. Det å fortelle historien blir derfor en del av bearbeidingen av alle opplevelsene, slik at jeg kan parkere litt av tankene som kommer. Fortsatt er det slik noen morgener at jeg tar meg i å være i Abs i det jeg våkner hjemme. Men det kommer til å gi seg.

Anca er takknemlig fordi hun har en arbeidsplass som gir henne permisjon slik at hun kan gjøre en innsats internasjonalt.

‒ Jeg får mye støtte i DIPS, både praktisk og psykisk. For DIPS er slike oppdrag blant ansatte nyttige. Både fordi vi får praktisert det å jobbe i helsevesenet, samtidig som vi bidrar til å få glemte kriser fram i bevisstheten.

‒ Hvordan gikk det så med smilene du forsøkte å lokke fram?

‒ Noen begynte etter hvert å smile FØR jeg sa noe, og jeg fikk ofte kyss både på panna og på hendene fra takknemlige pasienter eller kollegaer. For meg er det viktig å se menneskene og ikke bare se sykdom, og jeg ser det er viktig for dem også når vi er medmennesker sammen. Det er det mest givende av alt!

Anca Heyd tilbake i Bodø.



Et obligatorisk avskjedsbilde etter vel utført innsats.

Her er det dekket til avskjedsmåltid sammen med jordmødrene. Her satt alle rundt og spite sammen, med fingrene eller med skje.

– Dette møtte meg ved ankomst - jeg var skikkelig redd men har heldigvis ikke sett en eneste slange.