Hjertestans som livserfaring

Eivind_DIPS (11 of 15)-2-1
Tekst: Oddny J. Johnsen. Foto: Sebastian Loraas / DIPS

‒ Jeg pleier å si at dette med sensorteknologi ligger mitt hjerte nært, smiler Eivind Holt (40). I 2019 fikk han hjertestans mens han var på jobb i DIPS, og ble reddet av kollegaene sine. 

Eivind_DIPS-8-of-15

 
Nå har Eivind fått operert inn sensorer og en liten hjertestarter som skal redde livet hans hvis hjertet stanser igjen. Samtidig har han fått sensorteknologi og avstandsoppfølging som jobb!
 
Når Eivind står på gravstedet til den vesle sønnen sin Benjamin, som døde i 2016, så kommer ofte tankene. De kunne vært to på denne kirkegården. Tirsdag 19. mars 2019 segnet Eivind om ved kontorpulten sin. Hjertet slo ikke lenger. Blodet fraktet ikke lenger oksygen til hjernen eller noen andre steder i kroppen hans. Hadde Eivind vært et hvilket som helst annet sted enn akkurat der han var akkurat da, kunne alt ha vært over.
 

 

 

 

Oppdages kun ved gentest

‒ Denne typen hjertestans kommer helt uten forvarsel, og det går ikke an å oppdage risikoen i forkant, med mindre man tar en gentest, forklarer Eivind.

Hele Europa ble i sommer vitne til en slik hjertestans, da danskenes Christian Eriksen falt om på banen under åpningskampen i fotball-EM.

‒ Selv husker jeg ingenting av det som skjedde med meg, men jeg har jo fått det gjenfortalt: Plutselig bare skled jeg sidelengs ned i fanget på kollegaen min som satt ved siden av meg i kontorlandskapet. Hun er tilfeldigvis sykepleier. Sammen med flere av de som satt rundt oss fikk hun «fanget» meg og lagt med på gulvet. Så ringte de 113 og påkalte umiddelbart flere kollegaer, blant dem en som har jobbet som ambulansearbeider. Mens de prøvde å få kontakt med meg fikk jeg kramper. Dette kan skje under hjertestans, fordi hjernen ikke lenger får surstoff. Noen få minutter der var det forvirring om at dette kanskje kunne være epilepsi. Men da de merket at jeg verken hadde puls eller pust, startet de umiddelbart hjerte-/lungeredning. Til sammen var de en lege og fire sykepleiere fra DIPS som jobbet for å redde livet mitt denne dagen. De holdt blodsirkulasjonen i gang og brukte hjertestarter for å gjenopplive meg. Imidlertid ble jeg straks dårligere og de fryktet at det ikke ville være mulig å holde meg i live. Ambulansepersonell og anestesilege overtok, og jobbet lenge for å gjøre meg stabil nok for transport. Mens de jobbet satt en av kollegaene mine ved siden av meg og holdt meg i hånda. Blant alt det livsnødvendige de utførte i denne krisesituasjonen for å redde livet mitt, fører tanken på denne omsorgen alltid til at tårene kommer.

«Da de merket at jeg verken hadde puls eller pust, startet de umiddelbart hjerte-lungeredning. Til sammen var de en lege og fire sykepleiere fra DIPS som jobbet for å redde livet mitt denne dagen.»

Eivind Holt

I ettertid vet vi at det tok 30 minutter fra Eivind segnet om og til ambulansen kunne frakte han de tre minuttene det tar med bil mellom DIPS sitt hovedkontor og Nordlandssykehuset i Bodø. At sykehuset lå så nært var også helt avgjørende for Eivind denne dagen.

‒ Kollegaen min, som har vært ambulansearbeider, har senere fortalt at han har vært med på 30 tilfeller av hjertestans i den tiden han jobbet i ambulansen. Jeg er en av tre han har sett overleve. Min kone rykket ut til meldinger om hjertestans da hun jobbet som turnuslege og erfarte at det var nært umulig å rekke frem i tide. I snitt overlever bare 10 prosent en slik hjertestans utenfor sykehus, av mellom 3-4000 tilfeller per år.

Eivind forteller historien rolig og uten dramatikk. Det er ikke første gang, og ordene kommer lett. Han røper likevel at han før intervjuet har lest seg litt opp på detaljer. En mild kognitiv svikt etter hendelsen går litt ut over hukommelsen, spesielt når det gjelder tidsangivelser.

 

Et akutt kaos

På sykehuset i Bodø fikk Eivind hjertestans to ganger til, og ble besluttet overført til spesialister ved St. Olavs hospital i Trondheim.

‒ Jeg har etter hvert begynt å skjønne omfanget av det kaoset som mine nærmeste sto i. Da dette skjedde var datteren vår, Lilly, fire år og Robin var åtte måneder. Han hadde fram til da i livet aldri sovet mer enn maks 45 minutter i slengen, og både min kone og jeg var på dette tidspunktet helt utslitte. Hun fikk beskjed om at jeg hadde kollapset på jobb, og at jeg ble fraktet til sykehuset. Da hun så alle legekollegaene som strømmet til, skjønte hun at dette dreide seg om noe langt mer alvorlig. Midt i alt måtte hun ta mange vanskelige beslutninger. Skulle hun overlate ungene til besteforeldre og bli med meg til Trondheim, eller la meg dra alene? Fortsatt var de ikke sikre på om dette ville gå bra. Heldigvis kom foreldrene mine seg på første fly og var i Bodø samme kveld, noe som gjorde at min far kunne bli med ambulanseflyet til Trondheim.

Eivind husker absolutt ingenting fra de første seks dagene på sykehusene, men har blitt fortalt at han hele tiden stilte de samme spørsmålene om og om igjen: Hvor er jeg? Hvor er ungene? Hva har skjedd?

‒ Det er veldig stor forskjell på meg nå kontra for to år siden. Da jeg kom til meg selv igjen etter en fem-seks dager, husker jeg at jeg funderte på om jeg ville huske passord og PIN-koder og sånt. Og ja: alt er der! Men jeg har måttet trene meg opp igjen. Heldigvis er helt utrolig hvordan hjernen er i stand til å reparere seg selv!

 

20190325_212709-scaled-e1637738028699

Fra tiden på sykehus i 2019. Eivind har våknet igjen og har fått sønnen Robin, som da var åtte måneder gammel, på besøk. (Foto: Privat)

 

Vant internasjonal utviklerpris

Et tydelig bevis på det, er at Eivind bare et drøyt år etter hjertestansen vant en internasjonal utviklerdugnad i anledning Covid-19. Dugnaden ble arrangert av verdens største utviklermiljø, Hackster, og FNs utviklingsprogram. 375 bidrag fra 60 land kom inn. Eivinds sensorteknologi for avstandsoppfølging var et av totalt ti bidrag som vant pris, og den eneste vinneren fra Norge.

Vinnerbidraget består blant annet av en sensor som kan måle oksygenmetning og puls på pasienter med mistenkt koronasmitte. Sensoren sender dataene inn til helsepersonell slik at de kan følge pasienten på avstand, og slipper å komme i fysisk kontakt. Siden den ikke krever smarttelefon eller internettilgang hjemme, er den godt egnet for utviklingsland. Eivind smiler og trekker litt på skuldrene av å ha en slik internasjonal bragd i sekken.

‒ Jeg eier ikke konkurranseinstinkt. Likevel er de aller fleste prosjektene mine knyttet til et hackathon, som enkelt forklart er et slags maraton for kodere. Jeg liker disse fordi jeg liker å ha en løs, uforpliktende deadline. Hvis jeg ikke har en slik dato, kan jeg perfeksjonere en løsning i det uendelige. Det å vise fram noe uten at det er perfekt, er viktig. Da kommer man i snakk og får respons fra andre som kan forbedre det man holder på med. Jeg kommer også i kontakt med folk i andre deler av industrien, og får kanskje teste ut annen ny teknologi. Men for min del er det beste med slike konkurranser er at de er uforpliktende. Jeg har ofte måttet hoppe av, men likevel en det godt å ha et slikt mål å forholde seg til.

«Det føles veldig meningsfylt å være utvikler akkurat i DIPS, kontra andre ting jeg kunne ha gjort. Jeg har alltid hatt en empati for de som bruker det vi lager, kombinert med en lyst til å se litt utenfor de vanlige rammene for å løse ting.»
Eivind Holt

Nå jobber Eivind i DIPS sin relativt nyopprettede forsknings- og innovasjonsenhet. Her får han muligheten til å kombinere den lidenskapen han har hatt som hobby i ti år, med innovasjon i DIPS.

‒ Jeg har vært i DIPS i hele min karriere! Og grunnen til at jeg har vært her i 17 år nå, er nok først og fremst fordi det føles veldig meningsfylt å være utvikler akkurat her, kontra andre ting jeg kunne ha gjort. Jeg har alltid hatt en empati for de som bruker det vi lager, kombinert med en lyst til å se litt utenfor de vanlige rammene for å løse ting.

Den første mobilappen utviklet han for ti år siden, og den var laget for å hjelpe kona.

‒ Min kone jobbet tidligere som ortopedisk kirurg. Hun hadde ofte vakt som varte hele døgnet, og opplevde hele tiden at hennes planlagte operasjoner ble utsatt på grunn av akutte ting som selvsagt ble prioritert først på operasjonsstuene. Hun måtte vente på jobb til langt på natt bare for å kunne logge seg på systemet for å sjekke hvordan køen på operasjonsstua lå an. Så det første jeg lagde var en mobilapp som gjorde at hun kunne følge med på denne køa via mobilen.

 
 

Fra hjemmekontoret har Eivind Holt i årevis jobbet med sensorteknologi, og diverse andre teknologiske «hobbyer». Dette videreutvikler han nå i DIPS sin forsknings- og innovasjonsenhet.

 

Internet of Things

Å bruke IoT-løsninger, Internet of Things, er noe Eivind elsker å holde på med. Hjemme driver han det han kaller behovsstyrt utvikling: Han har sensorer som forteller når det er post i postkassa, om potteplantene trenger vann. Han har også laget en løsning som får vekkerklokka til å ringe en time tidligere hvis det har snødd så mye at han må måke før jobb. En variant av denne løsningen har han delt med Bodø kommune, gjennom innovasjonskonkurransen Hack for Nord-Norge høsten 2020. Før måtte man ty til dyr kameraovervåkning, eller å la ansatte kjøre rundt på natta for å måle snødybde. Denne typen sensor gir brøytemannskapene øyeblikksoversikt og er rimelig nok til å kunne dekke større deler av veinettet og kommunale eiendommer. Plassert på hustak kan dette mulig forhindre bygningskollaps, som vi blant annet har sett eksempler på i Forsvaret.

Eivind deltar også i noe som heter Makerspace som er en slags moderne sløyd. I det nye Kraft-senteret i Bodø satte de opp en egen lab med 3D-printer og annet utstyr som gjør at de kan la kreativiteten blomstre. Dette laboratoriet fikk Eivind tidligere i år demonstrere for daværende kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup.

Nå tar Eivind stadig mer av denne lekenheten med seg inn på jobb, hvor han blant annet idémyldrer med DIPS sin kardiolog Pål Brekke. Sammen jobber de for å utvikle bedre systemer for avstandsoppfølging av hjertepasienter.

 

Inn i journalen!

‒ For eksempel finnes det mange ulike leverandører av den saken jeg har i brystet, og ingen av dem kommuniserer med pasientjournalen. Sykehuset mitt følger isteden med på signalene fra sensorene til 150 pasienter, fordelt på tre ulike datamaskiner ut fra hvilken modell den enkelte har implantert.

Eivind og kollegaene hans har som mål å sørge for at pasientjournalen kan tilknyttes flest mulig av alle de apparatene som finnes i et sykehus, slik at klinikerne slipper å lese av og føre slik informasjon inn i journalen.

‒ Pasienterfaringen ga meg en utrolig viktig innsikt, som det er vanskelig å få på noe annen måte. Jeg begynte å notere ideer til nye løsninger allerede mens jeg lå i sykesenga, og plaget de som jobbet med meg ved å intervjue dem om deres daglige rutiner. Det var trist å se at de måtte bruke tid på ting som kan automatiseres. Ting vi faktisk kan løse med den teknologien vi har i dag!

Slik er den nye forsknings- og innovasjonsenheten i DIPS, som skapt for Eivind.

‒ For meg er det utrolig positivt å nå få jobbe i DIPS med interessene som jeg har holdt på med på si. Avstandsoppfølging er for eksempel noe jeg fokuserte på som en opptreningsøvelse etter at jeg ble syk, i tillegg til at det er interessant og lystbetont.

Eivind_DIPS-1-of-15-1Foto: Eivind Holt elsker utvikling! Bare et drøyt år etter hjertestansen vant han en internasjonal utviklerdugnad i anledning Covid-19. Dugnaden ble arrangert av verdens største utviklermiljø, Hackster, og FNs utviklingsprogram.

 

Livet etterpå

Det nærmer seg tre år siden den dagen Eivind nesten døde. Ennå er han svært påvirket av det som skjedde, og fortsatt klarer han ikke å jobbe 100 prosent.

‒ Hver eneste dag blir jeg veldig sliten. Heller ikke privat klarer jeg like mye som før. Jeg og kona mi må samarbeide om ungene på annen måte nå.

Det er mye han skal lære seg å leve med. En ting er sin egen risiko for ny hjertestans. Verre er det å vite at to av barna har arvet den samme genetiske mutasjonen som kan føre til plutselig hjertestans.

‒ Benjamin døde i mors liv noen få dager før termin. Ingen klarte å finne ut hvorfor, men da dette med meg skjedde, kunne de teste prøver de hadde tatt av han. Det viste seg at også Benjamin hadde denne genmutasjonen, og hjertestans er den mest sannsynlige årsaken til at han døde.

Å snakke om ungene, og spesielt om Benjamin, gjør at følelsene kommer strømmende.

‒ Jeg hadde uflaks, men min hjertestans endte bra. Det med Benjamin er mye vanskeligere å forholde seg til.

‒ Når noen spør om jeg har endret meg etter denne opplevelsen, må jeg vel innrømme at jeg er blitt mer engstelig. Jeg tenker mer over risiko, og forsøker i større grad enn før å unngå å utsette meg for fare. Samtidig er jeg også blitt enda mer beskyttende som forelder. Jeg våkner om natten ‒ bare for å ville sjekke at ungene fortsatt puster.

Aller tydeligst blir denne livserfaringen når de er på gravstedet til Benjamin. Det er der Eivind oftest tenker på at kona kunne stått her alene med to små.

«Jeg må vel innrømme at jeg er blitt mer engstelig. Jeg tenker mer over risiko, og forsøker i større grad enn før å unngå å utsette meg for fare. Samtidig er jeg også blitt enda mer beskyttende som forelder. Jeg våkner om natten ‒ bare for å ville sjekke at ungene fortsatt puster.»

 
Eivind Holt

‒ Når en hjertestans skjer er du helt avhengig av at noen gjør noe. Rett før det kom hadde jeg sagt at jeg ikke følte meg helt i form. Hva hadde skjedd om jeg hadde gått på toalettet da? Ville noen funnet meg før det var for sent? Hva om det hadde skjedd i bilen, mens jeg kjørte datteren min til barnehagen? Denne hjertestansen kunne skjedd når som helst gjennom hele livet mitt. Det er det vanskelig å legge fra seg.

Selv om mye er annerledes for Eivind nå, er heldigvis livet så hjertelig og inderlig til stede. Hjemmet hans er en kakofoni av glade barn og voksne i ivrig lek med et eller annet nytt prosjekt.

‒ Jeg har en 3D-printer her hjemme, og akkurat nå eksperimenterer vi med å designe og støpe ulike ting i gips.

Inne på hjemmekontoret er det en massiv utstilling av «voksen-lego»; avanserte kopier av byggverk og ikoner. En kontrabass og et piano ute i stua røper at det heller ikke er fritt for kreative kulturelle utløp i denne familien.

‒ Vi har det veldig godt, og det hektiske småbarnslivet gir ikke mye tid til grubling. Hjemme driver barna oss fremover, og faglig kan mine unike opplevelser gi innsikt og inspirasjon både for meg selv og mine kollegaer. Vi har i det siste brukt min «pasienthistorie» på jobb for å finne nye innganger til bedre og mer praktiske løsninger for pasienter og klinikere. Enhver ny dag her i DIPS er en mulighet til å utvikle noe virkelig genialt! Det er utrolig inspirerende!