Skal berge bærekraften

Lars-Bjørgan-Schrøder2
Tekst: Oddny J. Johnsen. Foto: Rune Stoltz Bertinussen

En aldrende befolkning med stadig økende behov for helsetjenester, en vekst i oljepengebruken som ikke kan fortsette, kombinert med altfor få hender i helsetjenesten. Dette er diagnosene Norge har fått, hvor e-helse og digitalisering er foreskrevet medisin. e-helsesjef Lars Bjørgan Schrøder vil minne om bivirkningen: Risiko.

LARS BJØRGAN SCHRØDER (48)

Ekspedisjonssjef og leder for E-helseavdelingen, Helse- og omsorgsdepartementet

Tidligere leder for Digitaliseringsenheten i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Har også jobbet i Finansdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Orkla og Telenor.

Sivilingeniør innen datateknikk og teknisk kybernetikk.

Gift, en datter og to bonusdøtre.

Lars-Bjørgan-Schrøder4

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) virker forlatt. Klokka er blitt fire på ettermiddagen og de siste sjelene smyger seg sidelengs ut gjennom de trange sikkerhetsslusene. Ute på plassen venter en svart limousin av merket Mercedes. Ikke på Høie denne gangen. Helse- og omsorgsdepartementet deler inngang med Landbruks- og matdepartementet. Det er den faglærte kjøttskjæreren Jon Georg Dale som ser ut til å være på vei hjem til middag.

 

Må tørre

Lars Bjørgan Schrøder har en treningsøkt å se fram mot nå når arbeidsdagen er på hell. Han myser mot deilig vårsol fra regjeringsbyggets tak, og sukker litt angrende over at det er innendørs trening som er planlagt nå.

Planer er ofte til for å kastes om på. I alle fall er det lurt å være forberedt på at ting kan endre seg underveis. Det mener Schrøder at han selv og resten av e-helse-Norge må bli flinkere å snakke høyt om.

– Spesielt kanskje overfor media, Riksrevisjonen og andre aktører er det viktig å være åpen om at det er stor risiko knyttet til digitaliseringsprosjekter. Vi kan ikke operere som om ting er risikofritt. Vi skal ha et bevisst forhold til risiko og hvordan man kan redusere den. Likevel må vi akseptere at ikke alle prosjekter vi starter med kommer til å lykkes. Om du kun starter på prosjekter hvor du er sikker på å lykkes, da står du stille, sier e-helsesjefen bastant.

Lars-Bjørgan-Schrøder1
MÅ SNAKKE RISIKO: Ekspedisjonssjef og e-helsesjef Lars Bjørgan Schrøder i Helse- og omsorgsdepartementet, mener vi må snakke mer om risiko.

Bærekraftutfordring

Trondhjemmeren har ledet e-helseavdelingen i HOD siden i fjor høst. Han kom hit fra rollen som avdelingsdirektør i digitaliseringsenheten til Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Han har også jobbet i Finansdepartementet og i Nærings- og handelsdepartementet, i ulike deler av Orkla-konsernet og i Telenor. Schrøder er sivilingeniør fra Norges Tekniske Høyskole (nå NTNU), innen datateknikk og teknisk kyberteknikk.

Schrøder sier at han tok utfordringen i Helse- og omsorgsdepartementet, blant annet fordi organiseringen rundt helse og omsorg virket enda mer kompleks enn noe han hadde prøvd på før. Derav ser han enda større potensiale i å få ting til å spille sammen. Han legger ikke skjul på at helsetjenesten er sikret utfordringer i noen år, ikke minst for å få på plass det han kaller «tung IKT». Et arbeid som tar frustrerende lang tid. Vi skal komme tilbake til det.

– For meg handler satsingen på e-helse mye om bærekraften i hele helsetjenesten. Vi ser nå en utvikling med en aldrende befolkning, som har større behov for helsehjelp i større deler av livet. Ellers opplever vi generelt en befolkning med større forventning til helsetjenesten, som også bruker flere helsetjenester enn tidligere. Samtidig kommer det ikke til å bli ubegrenset med penger på statsbudsjettet. Egentlig har vi her en stor bærekraftutfordring, begynner han.

«Vi må akseptere at ikke alle prosjekter vi starter med kommer til å lykkes.»
Lars Bjørgan Schrøder

Skru igjen eller effektivisere

Og du – Norges e-helsesjef – er altså mannen som skal fikse alt?

Han ler.

– Fikse alt skal jeg ikke gjøre, men vi skal komme med et viktig bidrag til å gjøre hele helsetjenesten mer bærekraftig og være med på å bevare velferdssamfunnet. Det høres ut som veldig store ord, men jeg mener det når jeg sier det.

Han gleder seg til den dagen helsetjenesten er så effektiv at pasienten ikke lenger trenger å ta fri fra jobb i timer eller dager for å reise til lege for en kort konsultasjon. Men kanskje bare kan ha en kort videokonsultasjon med legen i en pause på jobben, eller hjemme fra egen stue.

– Vi kan ikke løse alle tjenester slik, men vi kan effektivisere mye. Det er utrolig kostnadskrevende, ikke bare for helsetjenesten men også for resten av samfunnet den måten vi jobber på nå.

Han lener seg ivrig fremover.

– Skal vi lykkes, mener jeg det i prinsippet er to ting man kan gjøre. Vi kan enten bli tøffere på prioritering. Hvor dyre medisiner skal vi finansiere, hvor mange operasjoner skal gis til eldre over 85? Det betyr at vi må skru igjen på prioriteringskrana. Ei kran som vi i hele etterkrigstiden bare har vært vant til å se bli skrudd opp, så politisk er dette en veldig vanskelig øvelse.

– Så er det ikke sikkert at det skal være enten eller, men det andre vi kan gjøre er å jobbe mer effektivt i helsetjenesten. Det betyr at færre pasienter må behandles i sykehus og flere i primærhelsetjenesten, aller helst hjemme hos seg selv. Ved å bruke teknologi kan vi la folk bo lenger hjemme og la pasienter få større del av behandlingsforløpet hjemme. Vi kan sette fastlegen i stand til å ta en større del av behandlingskjeden, men det forutsetter at gode samarbeidsrutiner og at informasjonen er tilgjengelig fra for eksempel sykehus, omsorgstjeneste og skolehelsetjeneste, og at fastlegen får hjelp via teknologi til å ta flere beslutninger. Vi har kommet langt i Norge, men skal vi få dette til, må informasjonen være tilgjengelig for de som skal ha tilgang til den når de trenger den.

Lars-Bjørgan-Schrøder2

Tro på nasjonale løsninger

– Har vi egentlig en litt overdreven tro på alt e-helse skal løse for oss?

– Det er ikke e-helse som skal løse utfordringene vi står over for, men teknologi kombinert med måten vi jobber på. Det som gjør dette så krevende, er at helsetjenesten er organisert i så mange ulike nivå og enheter. Nå er det mange grunner til at alt ikke ligger under én organisasjon, men på grunn av denne fragmenteringen er både samhandling og e-helseløsninger krevende å få innført, sier e-helsesjefen.

Direktoratet for e-helse oppdaterte denne vinteren veikartet som skisserer veien fram mot 2035, og hva som må skje for at hele helse-Norge skal snakke sammen digitalt. Nøkkelordet er «nasjonale løsninger».

– Vi vrir oss nå gradvis fra løsninger tilknyttet hver enkelt aktør, og over på mer nasjonale systemer. I spesialisthelsetjenesten er vi allerede regionalisert, og vi har mange gode interkommunale system. Ved å gjøre mer felles på nasjonalt nivå legger vi grunnlag for en mer effektiv oppgaveorganisering av helsetjenesten, mener e-helsesjefen.

Det oppdaterte veikartet har tre veier til målet om å kunne la nødvendig informasjon flyte sømløst mellom de som trenger det.

«Det er utrolig kostnadskrevende, ikke bare for helsetjenesten men også for resten av samfunnet den måten vi jobber på nå.»
Lars Bjørgan Schrøder

 

Funksjonell ikke felles

– Når vi sier «Én innbygger – én journal» mener vi ikke at det skal være én teknisk løsning som alle skal bruke, men at det kan være en funksjonell journal som gir de som trenger det tilgang til informasjon gjennom flere løsninger.

I Helseplattformen skal Helse-Midt, sammen med kommunene i Trøndelag og Møre- og Romsdal, forene nivåene i helsetjenesten i ett system som gjelder for alle: fastleger, omsorgstjenester og sykehus. I de tre øvrige helseregionene skal de fortsette det løpet som allerede er lagt sammen med DIPS, og for primærhelsetjenesten i Nord, Vest og Sør-Øst er det planlagt en felles løsning som alle skal knytte seg opp mot.

– Oppdelingen handler om at man er på ulike stadier i utskiftingssykluser, og at vi ikke vil kaste vrak på de investeringer som allerede er gjort. Det handler også om risiko. En felles løsning for alt ville hatt for høy risiko. Det er noen slike balanser mellom hvor stor ambisjon man skal ha og hvor høy risiko man tar. Gigantprosjekter har ofte for høy risiko. Derfor bør vi ha flere delprosjekter og høste erfaringer og realisere gevinster underveis, sier Schrøder.

Han mener vi på veien må løse både teknologiske og kulturelle utfordringer.

– Vi må bli flinkere til å dele gode løsninger med hverandre. Noe handler om regelverk, men noe handler om ukultur: en «not invented here»-kultur. Flere gode eksempler må spres ut og gjøres tilgjengelig. En ting er å få ut disse store kjerneløsningene som vi jobber med, men på toppen av disse ønsker vi oss et økosystem av leverandører på store og mindre områder.

– Hva er den største risikoen ved arbeidet som er i gang tilknyttet veikartet?

– Det er nok samhandlingen, å få til «limet» mellom de ulike løsningene i form av arbeidsprosesser, standardisering, kodeverk og terminologi. Det vi mener med felles system, er gode e-helseløsninger som kan lage en funksjonell helhet i det fragmenterte bildet.

Lars-Bjørgan-Schrøder3
LAGE «LIMET»: Lars Bjørgan Schrøder er mest spent på det å få de ulike datasystemene i Helse-Norge til å snakke sammen, slik at målbildet om «Én innbygger – én journal» kan innfris.

Blant de som er kommet lengst

Han passer seg likevel for ikke å synge en for lang klagesang om tingenes tilstand.

– Vi har allerede kommet veldig langt i Norge, og har fått til veldig mye. Via Norsk Helsenett SF, som knytter hele sektoren sammen, vi har automatisk frikort og e-reseptløsninger som forenkler mye. Helsenorge.no er blitt en portal for mange tjenester innen helse på nett. Vi har også mange gode helseregistre. Samtidig ser vi gode enkelteksempler på løsninger som utvikles underveis i samarbeid mellom private aktører og det offentlige. For eksempel det å bruke kunstig intelligens for å hente ut og sammenstille informasjon fra pasientjournaler. Vi er faktisk ett av landene som er kommet lengst når det gjelder e-helse, men selvsagt er det mye som gjenstår.

– Hva blir viktigst de neste ti årene?

– Det er et paradoks at teknologiutviklingen på den ene siden går veldig fort, samtidig som noe av den går veldig langsomt. De mer fundamentale tingene, infrastruktur, det vi kaller «tung ikt» tar tid å utvikle og trenger år. Derfor må vi klare å utnytte mulighetene om dukker opp underveis, og høste gevinstene på litt kortere sikt.

Han er tydelig på at innovasjonsevnen blant private, norske IKT-selskap er og skal være viktig bidragsyter for å effektivisere helsetjenesten.

– Det er definitivt en ambisjon at vi skal bruke markedet der det er egnet og kan levere. Jeg tror mange norske selskaper kan ha potensiale for å kunne vokse også i utlandet. Men vi må finne gode samarbeidsmodeller. I mange tilfeller trenger selskaper en offentlig partner.

– Er det en fjær i hatten til norsk ehelseindustri at investorer som Awilhelmsen Capital nå har kjøpt seg opp som majoritetseiere i Norges største e-helseselskap, DIPS?

– At kapitalsterke interessenter ser muligheter i et norsk e-helsenæring er et godt tegn. De vurderer vel hva de kan få igjen penger på, og har et avkastningsmål. Det er ingen tvil om at e-helse har et potensielt gigantisk globalt marked. Hvilke nisjer og posisjoner norske selskap kan ta i dette markedet vet vi ikke ennå, men jeg håper og tror vi har sterke norske miljøer som kan stå seg internasjonalt i den konkurransen, sier Schrøder.

Han tror rett og slett teknologi er ett av svarene på noen ganske grunnleggende utfordringer i velferdssamfunnet.

– Det ligger et veldig potensiale her. Ikke bare i vår sektor men i andre sektorer også. Helsesektoren er jo ikke en øy for seg selv. Det som er mest spennende og krevende med digitalisering, er at det skjærer på tvers av de organisatoriske strukturene og forener områder vi ikke har tenkt på før. HOD har for eksempel samarbeid med samferdselsdepartementet vedrørende helseattester og fornyelse av førerkort. Kanskje går det også an å se for seg at omsorgstjenesten får info fra Vann og avløpsetatens vannmålere, og får en alarm om det er leiligheter hvor det ikke er tappet vann på så og så lenge.

Vi er ved den gamle klisjeen om at kun fantasien setter grenser for hva vi kan få til.

Og så klokka, da. Sånn som nå.

– Jeg er nødt til å følge dere ut.

Selv en e-helsesjef er personlig pålagt å se til at eventuelle gjester fysisk forlater bygningen. Spesielt nå når den egentlig skal være tømt.

Akkurat det viser seg lettere sagt enn gjort. Sikkerhetstiltakene gjør at det ikke lenger er mulig å komme seg ut der vi ble sluset inn, og e-helsesjefens adgangskort viser seg å ha klare begrensninger på alternative rutevalg.

Vi må til slutt skrote de digitale systemene og ty til en manuell løsning.

Sikkerhetsvakten fungerer til gjengjeld utmerket som sluseåpner. Og lukker. Uten sikkerhetsbrudd.

Meld deg på vårt nyhetsbrev for mer informasjon