PROFILEN

SAMFUNNSBYGGEREN

Publisert

 

Vil du skape resultater for deg selv og samfunnet, starter alt rett og slett med bare å gå i gang. Så må du være utholdende, mens du tålmodig går steg for steg. Dette er DIPS sin arbeidsmetode, og slik har også Anne-Grete Strøm-Erichsen nådd sine mål.

 

Styreleder Anne-Grete Strøm-Erichsen

Foto: Krysspress
 
Tekst: Oddny J. Johnsen

 

– Jeg ble oppmerksom på DIPS allerede på 90-tallet, og husker hvor fascinert jeg var over at så små selskap klarte å levere omfattende IT-løsninger for store sykehus. Så kjenner jeg dem jo også fra min tid som helseminister. I dag er DIPS det største e-helseselskapet i Norge. De har rett og slett gjort det utrolig bra, og hatt en fantastisk strategi hele veien med å bygge sten på sten, sier den opprinnelige EDB-ingeniøren som i mai i år ble den nye styrelederen i selskapet.

Hun sier det anerkjennende, for metoden med å bygge sten på sten er velkjent for henne. Anne-Grete Strøm-Erichsen har bygget hele sin politiske karriere på dette viset. På å begynne et sted, kjempe fram skritt for skritt, og så bare fortsatt.

Anne-Grete Strøm-Erichsen er en av de som har vært folkevalgt på Stortinget i to perioder, uten å møte som representant der en eneste dag. Det skyldes at hun fikk enda større og viktigere oppgaver – i ­regjering. Hun er en av til sammen to kvinner som har vært helse­minister i Norge, og var Norges tredje kvinnelige forsvarsminister.

Anne-Grete tar varmt og uformelt imot og er på ­fornavn fra første sekund. Humrende forteller hun ­hvordan hun forgjeves prøvde å få sine kollegaer i Forsvarsdepartementet til å kalle henne «Anne-Grete» da hun var statsråd der i to ulike perioder. Tilbake­meldingen var alltid den samme: «God dag, Statsråd».

Nå er hun valgt for å stå til rors når DIPS skal i gang med å fornye hverdagen i sykehusene for tredje gang. Jobben passer henne godt. EDB-ingeniøren hadde en lang og god karriere i IT-bransjen før hun ble heltidspolitiker. Hun er overbevist om at helsepersonell blir å omfavne de nye mulighetene som DIPS Arena byr på.

 

Fremtidens journalsystem

– Allerede hører jeg tilbakemeldinger fra helse­personell om at dette er en helt annen verden.

Hun tror sykehusene raskt vil skjønne at de har fått fremtiden i hendene, når de blir kjent med all den nye funksjonaliteten som DIPS har utviklet de siste årene.

– Kundene er utålmodige, hvilket er forståelig når de står i en hverdag med et gammelt system og hører om noe nytt og bedre. Jeg vet akkurat hvordan disse ­prosessene går, dette er fortsatt likt fra da jeg holdt på.

Som styreleder er et av hennes fremste fokus for selskapet fortsatt vekst. En utfordrende jobb i og med at DIPS allerede er så stor i hjemmemarkedet. Ambisjonen er likevel å hjelpe DIPS til å fortsette å vokse både i ­eksisterende og nye markeder.

– Det viktigste i dag er at dataverktøy er enkle i bruk, enkle å forstå og lett å lære seg. Ut fra det jeg har sett demonstrert, fremstår DIPS Arena som svært intuitivt å jobbe med.

Anne-Grete har sittet i DIPS-styret siden 2015 og er begeistret for selskapets egenart.

– Det som er så fantastisk med DIPS som organisasjon, er at de ikke bare er IT-folk, men leger, sykepleiere og ­annet ­helsepersonell som vet hva som ­etter­spørres av verktøy. Denne ­dyna­mikken mellom de med helsefaglig ­bakgrunn og IT-folkene er så fin, og det er en så herlig innsatsvilje som preger ­selskapets ansatte, skryter hun.

I og med at selskapet har 30-års ­jubileum i år, tar styrelederen seg tid til å minne om at nåværende DIPS Classic i sin tid var meget revolusjonerende teknologi.

– Årsaken til at DIPS er så stor i Norge er at de hele tiden har hatt det beste systemet, og at de har vunnet an­buds­konkurranser. Da DIPS Classic kom, ­erstattet det arkivrommene i kjelleren. Det ble revolusjonerende enkelt å finne tak i journalen for den som trengte den. ­Istedenfor at den ble båret rundt og ­liggende overalt på kontorer og vaktrom, mens papirer fra den stadig forsvant.

 

Anne Grete Strøm Erichsen

 

Journalen som forsvant

Hun vet særdeles godt hva hun snakker om. Papirjournalen til datteren Cathrine var, sist de så den, en svær bunke papir. Dette var på 90-tallet. Plutselig en dag var hele pasientjournalen borte.

– Ingen på Haukeland visste hvor den ble av. Og jeg må vel egentlig si at jeg synes det var svært godt gjort å klare å miste en så stor pasientjournal.

Men borte er den. Alle prøveresultat, bilder, vurderinger og utredninger fra datterens første leveår, får de nok aldri se igjen. I praksis betyr det ikke all verden lenger. Datteren ble som barn diagnosti­sert med en svært sjelden diagnose. Men fortsatt synes mammaen at det er ­skummelt å tenke på at hele journalen bare kunne bli borte, og undrer seg på hvor den tok veien.

Det hele fremstår i skarp kontrast til i dag, hvor både mor og datter selv kan gå inn via nett og lese det som ligger lagret om dem i DIPS. Ikke bare det: De får også, som alle andre pasienter i Helse Vest og Helse Nord, en full oversikt over hvem som har åpnet dokumenter i deres pasient­journal.

Anne-Grete Strøm-Erichsens politiske karriere begynte på sett og vis på grunn av datteren Cathrine. Den turglade studentparet hadde blitt foreldre til en nydelig liten frøken, men den vesle jenta var ikke som alle andre, og slet veldig med å lære seg å gå.

På et tidspunkt kom familien dit at noe så selvsagt som en søndagstur begynte å bli en stor utfordring. Midt på 70-tallet fantes det ikke så mange stedene som var tilrettelagt for rullestol i den nye bydelen Fyllingsdalen.

 

Hender som snakker

Foto: Krysspress

 

Fra lokalpolitiker til statsråd

– Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet fordi jeg innså at jeg måtte jobbe politisk for å få bygget en gangsti rundt det som heter Ortuvannet, et nydelig lite turvann.

Dette var i 1977.  Lokalpolitikeren vant sin første seier da gangstien kom på plass og den vesle naturperlen ble tilgjengelig for alle.

Ti år senere kom Anne-Grete inn i Bergen bystyre som varamedlem. ­Etter kommunevalget i 1991 var hun fast representant og ble bystyregruppens fraksjonsleder for skolesaker. Så i 1995 ble hun kommunalråd for skole, og begynte dermed livet som heltidspolitiker. Etter valget i 1999 ble Anne-Grete rett og slett Bergens første kvinnelige ordfører, og året etter første byrådsleder da det ble innført parlamentarisme i Bergen.

Plutselig faller hennes iherdige ­framsnakking av Bybanen på plass. T­elenor-bygget, hvor hun har sitt ­­kontor, ligger like ved Bybanelinja. Hun har ­instruert d:mags utsendte til holdeplass nummer to regnet fra Bergen lufthavn. Den tidligere borgermesteren har selvsagt rett i at den tre minutter lange kjøreturen med banen slår absolutt alle andre transportmiddel. 

I dag, i 2017, er Bybanen en selvfølge, en livsnerve og noe bergenserne er kraftig stolte av. Men byrådsleder Strøm-Erichsen tapte faktisk makten etter sin iherdige innsats for å få Bergen på skinner.

Det å sjelden kunne ta eget arbeid i mål, er litt av svøpen med en karriere i politikken. De største og kanskje viktigste milepælene må du som regel se noen andre høste æren for.

– Beslutninger og iverksettinger tar gjerne så lang tid at når resultatene først blir synlig, så har de fleste for lengst glemt hva og hvem som startet det hele, sier hun med en liten latter. Sånn er politikken.

Så har hun erfart at det som virkelig betyr noe kan koste dyrt – også personlig.

 

Stormfulle år

Spesielt i de knappe tre årene som ­Anne-Grete Strøm-Erichsen var helse­minister stormet det ofte rundt henne. Krisene fremsto som om de hadde kølapp, og hun måtte håndtere flere tunge og ­omstridte saker som for eksempel lokal­sykehusopprør, juks med ventelister, ­kreftgaranti, og ikke minst problemene rundt sammenslåingen i Helse Sør-Øst. I ettertid roses hun for å stå på det hun mente var rett, tross all kritikken. Hun blir beskrevet som en trygg og forutsigbar leder.

– I min tid som helseminister begynte vi å måle kvalitet. Da kom det fram at det var 2000 unaturlige dødsfall i norske sykehus hvert år. Nå er det mange årsaker til det, mye skyldes sykdom som ikke lar seg behandle. Men det skjer også på grunn av feil i helsetjenesten. Så lenge det er mennesker som jobber under press, og det gjør de veldig ofte, så vil feil skje. Jeg hadde mange slike saker, forteller hun.

I dag sitter statsrådene mer og mer skjermet for media, men Anne-Grete var av den skolen som stilte opp selv for å svare direkte. Hun innrømmer at medietrykket til tider var svært slitsomt. Rett som det vandret hun helt inn i stormens øye.

– Gro sa det til meg da jeg var helse­minister:

«Det SKAL storme rundt en helse­minister. Ellers så gjør du ikke jobben din.» De ordene betydde mye for meg da og de har jeg tatt vare på.

Selv husker hun best all jobbingen med å få på plass nye lovverk som trengtes for å oppfylle visjonene i Samhandlingsre­formen. Hun satte også i gang flere oppgaver knyttet til IKT, og fikk blant annet på plass arbeidet med e-resept og ordningen med automatisk frikort.

Fortsatt blir hun av og til minnet på at det ble satt i gang mange viktige oppgaver i hennes tid. Hun nevner spesielt en episode. Det var i fjor. Hun satt og ventet på gangen i sykehusavdelingen hvor hun nettopp hadde mottatt dagbehandling, etter å ha fått rask utredning fra et tverrfaglig team. Anne-Gretes ansikt er fortsatt et særdeles kjent et, spesielt i Bergen, så da avdelingslederen kom forbi vanket følgende anerkjennende kommentar:

«Nå, hvordan føles det å kunne høste fruktene av ditt eget arbeid?»

– Avdelingslederen hadde jo rett. Det var vi som startet arbeidet med å få på plass hurtigere diagnostisering med ­pasienten i sentrum, det vi i dag kjenner som Pakkeforløp. Jeg ble veldig overrasket og glad for at hun husket det.

 

Profilen Anne-Grete Strøm-Erichsen

Foto: Krysspress

 

«Brukerrepresentant»

Anne-Grete unngikk lenge å jobbe politisk med helse, i og med at hun hadde så mye av temaet på hjemmebane i form av å hjelpe datteren gjennom store og små mile­pæler. Å få et barn med en sjelden diagnose som krever tilrettelegging i dagliglivet, innebærer i bunn og grunn å bare brette opp ermene. Lite og ingenting går av seg selv. Barnehage, skole, ungdomsskole, videregående, arbeidsliv. Hele veien må foreldrene være drivkraft og frontkjempere for barnets rettigheter. Anne-Grete kan mye om dette. Cathrine måtte bo hjemme hos mamma og pappa til hun var 30 år, før hun fikk flytte i tilrettelagt bolig med kvalifisert personell.

– Jeg følte ikke at jeg kunne presse noe på i akkurat den prosessen, siden jeg selv da var politiker.

Ironisk nok hadde hun også solid brukererfaring fra Forsvars­departementet. Sønnen Joachim er yrkesmilitær, og da han ble sendt til Kosovo under krigen på Balkan husker mammaen hvordan bekymringen satte seg som en knute i magen. Hun sendte da følgende tanke til den norske regjeringen: «Jeg håper de vet hva de gjør».

Disse følelsene hadde hun med seg da hun få år senere selv fikk det øverste ansvaret for norske soldater i utlandet.

 

Kvinneandelen

– Skal jeg trekke fram noe jeg er spesielt stolt av i min karriere, må det bli ­arbeidet for å få flere kvinner inn i Forsvaret. ­Nærmere 30 prosent av soldatene i førstegangs­tjeneste er nå kvinner. Det er helt fantastisk, sier hun entusiastisk.

– I mange konfliktområder er det spesielt viktig å ha med kvinnelige soldater. De får gjerne lettere kontakt med lokal­befolkningen og da spesielt kvinnene. Kvinner i disse ­samfunnene har få rettigheter men de har en form for makt de også: Når du kvinnene så når du familien, mener den tidligere forsvars­ministeren.

Hun bedyrer at det ikke lå noen kvinnekamp bak eget yrkesvalg. Det handlet kun om faginteresse og tilfeldigheter, men hun ­erkjenner at de stegene hun selv har gått har vært viktige for flere enn henne selv. I dag velger både jenter og gutter med største selvfølgelighet ut fra interesse, ikke tradisjon, når de gjør sine yrkesvalg.

– Og jo, jeg er opptatt av kvinnesak, ­spesielt internasjonalt. Vi må ikke tro at denne kampen er over, selv om vi er kommet langt her i Norge.

Hun legger brillene sine på bordet. Røde, med brillearmer som ender ut som to lange røde damestøvletter bak hvert øre.

– Feministbriller? undrer fotografen.

Hun ler.

– Kall de gjerne det. Jeg ble faktisk ikke oppmerksom på den støvlettdesignen før etter at jeg hadde kjøpt brillene. Men nå hender det i møter at jeg bruker dem som en bitteliten «hersketeknikk». Jeg tar de av meg, og legger de med støvlettene ned slik at oppmerksomheten naturlig trekkes dit. Man må spille med de kortene en har, kommer det fra hun som virkelig bør kunne alle knepene.

– Hvorfor ble du egentlig forsvarsminister?

Hun humrer lurt.

– Det må du spørre generalsekretæren i NATO om. Det er det bare han som vet, kommer det, litt hemmelighetsfullt.

Hun forteller at det hadde vært spekulasjoner i media etter valgseieren i 2005, om at hun kanskje ville få en plass i ­regjeringen. Sånn sett fikk hun ikke sjokk da telefonen faktisk kom.

– Men så sa han forsvarsminister. Da trodde jeg rett og slett at det var en tulletelefon. At en radio med en veldig god imitator ringte og ga seg ut for å være Jens. Alternativt at Jens selv rett og slett selv tullet med meg.

Men han gjorde ikke det. Og da bergenseren forlot Forsvarsdepartementet etter første periode, hadde hun solid bevist at hun var rett kvinne på rett sted. I en avis høstet hun noe så sjeldent som terningkast seks for sin innsats.

– Jeg husker at jeg så det og tenkte: «Jaha, nå kan det jo bare gå nedover», sier hun og slår opp hele sin hjertelige latterdør.

 

Store muligheter

For styret i DIPS fremsto det nesten som en «tulletelefon» da det ble klart at Norges største e-helseselskap ble ekskludert fra anbudet i Helse Midt fordi det ikke var stort nok.

– Det er stort et paradoks at DIPS ikke får konkurrere i Helse Midt, nettopp fordi selskapet leverer en moderne løsning på ny plattform. Samtidig må vi respektere at slik er det, men det gir noen perspektiver på hvor er vi nå, erkjenner styrelederen.

Hun er ikke i tvil om at Norge kan være best på utvikling av teknologi for helsetjenesten, og gjøre den til en eksportvare.

– DIPS har erfaringen og er også viktig for resten av e-helse­industrien her til lands gjennom sin utstrakte bruk av under­leverandører.

Hun mener det er viktig å synliggjøre det norske e-helsefeltet og clusteret av bedrifter som finnes her.

– Som oftest er det viktig å lykkes på hjemmemarkedet før man går ut. Hvis vi i Norge ikke er i stand til å ta imot det disse selskapene leverer, kan videre utvikling bli svært vanskelig.

Heldigvis har DIPS allerede et solid hjemmemarked.

– Det DIPS trenger å gjøre nå er å få DIPS Arena ­implementert i sykehusene, så tror jeg mye vil gå av seg selv.

 

Tidslinje

1970-1974 – Studerte til EDB-ingeniør ved HiB

1974-1977 – Operatør ved EDB-avdelingen ved UiB

1977 – Meldte seg inn i Arbeiderpartiet

1977-1984 – Programmerer ved Norsk Institutt, UiB

1980-1981 – South Dakota School of Mines and Technology

1984-1987 – Systemkonsulent og systemsjef ved GPI AS

1987-1988 – Daglig leder i Talesystemer AS

1987-1991 – Varamedlem Bergen bystyre

1988-1991 – Seniorkonsulent i Siemens Nixdorf

1991-1995 – Seniorkonsulent i BDC AS

1991-1995 – Fraksjonsleder for skolesaker i Bergen bystyre

1995-1998 – Kommunalråd for skole i Bergen

1998-1999 – Bergens varaordfører

1999-2000 – Bergens ordfører

2000-2003 – Bergens byrådsleder

2005-2009 – Norges forsvarsminister

2009-2012 – Norges helseminister

2012-2013 – Norges forsvarsminister

2014- Rådgiver og partner i rådgivingsselskapet Rud Pedersen

 

Anne-Grete Strøm-Erichsen (68)

Styreleder i DIPS AS, senior partner i Rud Pedersen Public Affairs, styreleder i Atlanterhavskomiteen, styreleder i AVSL (arbeidsgiver- og interesseforening for vekst- og attføringsbedrifter), styremedlem i Kongsberggruppen, Carte Blanche m.m.

Gift med Arve Strøm-Erichsen, mor til Cathrine og Joachim

 

 

Relatert