E-helsepioneren

Egil Rasmussen (70) utdannet seg til adjunkt og økonom, og klatret karrieremessig høyt i kommunesammenheng. Men som påtroppende økonomisjef i Stavanger kommune, skjønte han at det var enklere å erstatte hans økonomikompetanse enn den unike innsikten han hadde fått i e-helse.

Helt siden 1988 hadde han jobbet med å ta inn data i diverse styringssystem i helse- og omsorgstjenesten. Ved årtusenskiftet lot han derfor Stavanger velge en annen økonomisjef, og har siden bidratt til å lede utviklingen av e-helse. Ikke bare i Stavanger kommune, men også gjennom KS (Kommunenes Interesseorganisasjon) og som representant i ulike nasjonale fora.

Først med tjenestebasert adressering

Rasmussen var først i Norge til å ta i bruk tjenestebasert adressering av e-meldinger, og bidro til at fastleger og sykehus lett kunne nå kommunens tjenester elektronisk. KS gjorde dette til standard for kommunikasjon med kommunale helse- og omsorgstjenester, og etter hvert er prinsippet også innført for adressering til sykehusene.

Starten kom i forbindelse med utvikling av meldinger som skulle støtte prosessene mellom kommuner og sykehus, når pasienter beveget seg mellom disse nivåene. Et arbeid som med tiden resulterte i de standardiserte PLO-meldinger som i dag brukes av alle kommuner, sykehus og fastleger i hele landet.

Egil Rasmussen tenkte samhandling lenge før Samhandlingsreformen, og informasjonsutveksling på tvers lenge før «Én innbygger – én journal» ble lagt fram.

I tillegg har han sett hvor store problemer kommunene har hatt med å ta plass ved e-helsebordet. Der spesialisthelsetjenesten satte regionale IKT-direktører og ressurser inn i nasjonale fora, møtte systemansvarlige for enkeltkommuner samme sted ‒ med begrenset tilgang til både ressurser og mandat. Så sent som våren 2017 hadde KS kun en eneste ressurs dedikert til e-helse ‒ frikjøpt i halv stilling: Egil Rasmussen.

I det mannen nå blir pensjonist, kan han markere at Stavanger kommune har brukt pasientjournalsystemet CosDoc i 22 år! Hele denne tiden har Stavanger vært en vesentlig og aktiv bidragsyter til å utvikle programvaren, som i dag leveres av DIPS Front.

Leverandører må få muskler

Her er vi inne på en kjepphest, nemlig det at kommuner må være bevisst på å velge leverandører som kan videreutvikle programvare og funksjonalitet ‒ og også selv bidra til dette.

– På starten av 2000-tallet var det leverandører i markedet som dumpet prisen inn til kommunene, kun med tanke på å utvide egen markedsandel. Dermed fikk de verken inntjening eller muskler til å videreutvikle eget system, eller tilpasse det kundenes behov. Konkurranse gjorde at prisnivået ble lavere enn det som hadde vært optimalt for å utvikle digital støtte til kommunenes helse- og omsorgstjeneste.

Stavanger kommune ønsket å bidra med sin satsing på norskutviklede CosDoc.

– Det jeg så på som viktig å få inn tidlig i det relativt ferske produktet, var en mailfunksjon. Slik at du fikk muligheten til å sende meldinger internt til enkeltpersoner, grupper av personer og avdelinger. Det er betydelig mer praktisk i en hektisk hverdag med asynkrone enn med synkrone meldinger.

For å håndtere meldinger til avdeling fikk vi etablert meldingsansvarlig pr avdeling, med varsling til de som logget seg på fra avdelingen om ubehandlede meldinger og enkel overtakelse av ansvaret. Slik var det alltid tydelig hvem som hadde ansvar for å følge opp en melding til avdelingen.

Men engasjementet for nyutvikling stoppet ikke der.

Mobil pasientjournal

Rasmussen så hvor kronglete og ikke minst kostnadskrevende det var å jobbe i et datasystem som kun var tilgjengelig på kontoret, når du hele dagen jobbet ute i felt.

– På mange måter ga det seg selv at hjemmesykepleien måtte ha pasientjournal og arbeidslister tilgjengelig på mobil. Vi så at vi trengte effektiviserende muligheter, ikke med kynisk tanke på økonomi og rasjonalisering. Det handlet like mye om det Helsepersonellkommisjonen nå har dokumentert: At demografien gjør det stadig vanskeligere å gi tjenester til alle de som trenger det, slik vi holdt på.

Stavanger meldte inn behov for en «mobil pasientjournal» lenge før det ble vanlig med smarttelefon i Norge.

Hjemmesykepleier Linn Kopperud med mobilappen CosDoc+.

– Vi startet ganske tidlig med en mobil løsning. Vi ønsket å få pasientjournalen tilgjengelig via telefon, PDA eller nettbrett. Dette var en lang og kronglete vei som vi ikke kom helt i mål med. Eller, vi fikk utviklet en løsning som vi piloterte i en avdeling i kommunen, og som fungerte godt i test. Men da vi skulle rulle ut, kom det en helt ny generasjon mobiltelefoner. Da vi overførte testversjonen dit, fungerte ikke mobilen til å ringe med. Hjemmesykepleierne måtte dermed ha med seg sin egen private telefon for å ringe basen eller pasienter. Det gikk mange år hvor vi ikke hadde noen god mobilløsning, før vi nå har fått CosDoc+ som ser ut til å fungere bra, forteller Rasmussen.

Overstyrt av IPLOS

Er det noe denne e-helsepioneren har erfart, så er det at et nært samarbeid mellom kommune og leverandør er en betingelse for at kommuner tar i bruk løsningen. At de får se den faktiske nytten i egen arbeidsprosess. Men gjennom årenes løp har det vært ulike snublesteiner som har forsinket utviklingen av kommunal e-helse.

I 2006 kom Helsedirektoratet med et pålegg til leverandørene om at de skulle produsere individbasert pleie- og omsorgsstatistikk (IPLOS). Ifølge Rasmussen uten tilstrekkelig forutgående diskusjon med kommunene om prioritering av teknologiressurser, og uten statlig finansiering.

– Så i praksis gikk mye av pengene som vi i kommunene betalte for vedlikehold av systemene, til å utvikle IPLOS-funksjonalitet framfor å få bedre støtte for arbeidsprosessene i hverdagen. Alle har selvsagt nytte av statistikk, men det som ble produsert i tidlig fase hadde liten verdi for kommunene. Slik tvang man kommunene til å bruke ressurser på tiltak som ga lite nytte i hverdagen, uten at kommunenes ledelse fikk reell innflytelse på myndighetenes prioriteringer. Det har vært en del uheldige prosesser på dette området opp gjennom årene, konstaterer Egil Rasmussen.

«Aktivisten»

Han har i en årrekke ledet CosDoc sin faggruppe, hvis formål det å prioritere rekkefølge for utviklingen.

– Her sitter folk som er innvalgt fra og blant DIPS Front sine kunder i kommunene. Gruppen har ansvar for å prioritere utviklingsønsker og innspill i forhold til funksjonalitet. Det kommer inn mange forslag, og i utgangspunktet kunne leverandøren selv bestemt hva de ville satse på. Isteden gir faggruppen karakterer fra 1 til 5 på hva som bør prioriteres, hvor 5 gir øverste prioritert, forklarer Rasmussen. Og innrømmer at han i de mange nasjonale fora hvor han deltok utover på 2000-tallet, ble han en slags aktivist for høyere prioritering av kommunenes behov ved videreutvikling av ehelse-løsninger.

– I antall ansatte er kommunenes helse- og omsorgstjeneste større enn spesialisthelsetjenesten, men i de nasjonale fora hadde vi stadig en tynn representasjon. Fra sykehusene var det ofte med representanter fra hver helseregion, mens kommunene bare unntaksvis fikk like mange representanter som sykehusene. Kommunale behov ble derfor ikke hensyntatt i like stor grad. Vi hadde trengt en annen organisering og forankring.

De siste tre-fire årene har mye av dette kommet på plass gjennom økt mandat til KS, opprettelse av KommIT-råd, Digitaliseringsutvalg og Fag- og prioriteringsutvalg for ehelse, etablering av egen avdeling for e-helse i KS, etablering av fylkesvise digitaliseringsnettverk og utarbeidelse og forankring av dokumenter som beskriver kommunenes ambisjoner på ehelse-området.

Slik går det nå an å peke ut hva som bør på plass først, og framstå som en aktør myndighetene er nødt til å lytte til. Det er et paradoks at vi trenger nasjonale løsninger for å utnytte IT best mulig, mens det kommunale selvstyret lett blir et hinder siden hver kommune styres av sitt eget kommunestyre. Der burde vi hatt en bedre organisering tidligere, mener Rasmussen.

Bygger helt nytt

DIPS Front sitt søsterselskap Aidn har fått en milliard kroner fra sine eiere, e-helsekonsernet Kernel, for å lage fremtidens pasientjournal. Aidn starter helt på skratsj, med et pasientsentrert utgangspunkt. Her kan ulike faggrupper se hverandres planer og roller i journalen, og dermed tilby mer helhetlige og forebyggende helsetjenester. Løsningen utvikles designdrevet, med hyppig produksjon av prototyper som testes i pilotkommuner.

Egil Rasmussen liker denne satsingen, men er også skeptisk.

– Jeg er begeistret for at de legger inn så mye arbeid i dette, og jobber så tett med helsepersonell som jobber ute i tjenesten. Det er en viktig og riktig vei å gå, men jeg er bekymret for at de ikke i stor nok grad sikrer støtte i forhold til systemnivå. Kall det økonomisjefperspektivet: De strukturene i kommunen som ikke er pleierettet og helserettet, men er opptatt av ressursbruk og forvaltning.