I mange år har DIPSer Anca Heyd hatt en drøm om å kunne bidra inn i Leger Uten Grenser og gi livreddende nødhjelp der det trengs mest.  Etter mange måneder med forberedelser, både mentalt og fysisk med klinisk arbeid, ble denne drømmen en virkelighet nå i 2020. Vi har fått lov å følge henne på denne innholdsrike reisen, og vil komme med løpende oppdateringer på hvordan tilværelsen for Anca er nede i Afghanistan.

Litt om Anca Heyd: 

Anca Heyd er legespesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, og jobber som medisinsk rådgiver i DIPS. Hun kommer fra Tyskland, og hadde 14 års praksis fra klinisk arbeid og 4 år i ulike ledende stillinger i Helse Nord bak seg før hun kom til oss. I mange år har hun hatt en drøm om å kunne bidra inn i Leger Uten Grenser og gi livreddende nødhjelp der det trengs mest.  Anca satt seg på flyet ned til Afghanistan august 2020, og her får dere lese om hennes sterke opplevelser, erfaringer og tanker.

#AncaBidrar

Fra Leger Uten Grenser sine hjemmesider kan man lese at landet Afghanistan har lidd under kronisk ustabilitet og konflikt i en årrekke som har etterlatt økonomien og infrastrukturen i ruiner. Det er store medisinske behov i landet og Leger Uten Grenser jobber med akutt helsehjelp, mor og barnehelse, tuberkulosebehandling og rykker ut etter behov.  Landet har høy mor-og barnedødelighet, og det er begrenset tilgang på helsehjelp- særlig i avsidesliggende områder. Hundretusener er på flukt i eget land. 

Blogg 7: Avskjed

Dato: 01.11.20

Foto: Anca foran flyet som skal ta henne hjem til Norge og familien - og jobben DIPS

Da er dagen kommet, dagen som jeg har ventet på – om 2 timer reiser jeg herifra. Og selv om jeg gleder meg veldig kjenner jeg på en tristhet, en sorg som jeg ikke hadde forventet. Jeg kommer til å savne jobben, gledene og bekymringene, men mest av alt menneskene.

Faglig sett har det vært en nokså bratt læringskurve. Situasjoner, tilstander, som jeg bare hadde lest om i bøker, og som vi nesten ikke ser hos oss, ble plutselig hverdagskost og måtte håndteres. Likeså komplikasjoner, alvorlige, forårsaket av feilbehandling i privat sektor. Det er først nå at jeg virkelig forstår betydningen av god kvalitet i helsetjenesten. Og hvor mye skade en medisin kan utrette når den er brukt på feil måte. Og jeg tror at det er her den virkelige verdien av Leger uten grenser ligger. Ikke bare at de tilbyr kostnadsfri helsetjeneste til alle, men enda mer at tjenesten som ytes virkelig er av god kvalitet. Menneskene i denne regionen kan stole på det, og det gjør de også. Det er hit de kommer når de trenger hjelp, og de kommer langveis fra, delvis fra andre provinser, fordi de vet at de her får god hjelp.

Men det er det menneskelige som har gjort mest inntrykk på meg og hvor jeg har lært mest. Jeg har for eksempel lært at du noen ganger ikke kan gjøre noe annet enn å si «Za bakhana ghwaram! (Jeg beklager)» men at disse ordene betyr hele verden for den som tar imot de. Jeg har også lært at takknemlighet ikke er avhengig av utfall, men av hva du gjør og hvordan du gjør det. Jeg har opplevd så mange ganger at pasienter har vist en dyp takknemlighet, selv om barnet deres døde eller de har fått komplikasjoner. De er takknemlige for hjelpen de har fått, for omsorgen, for at de er i live. Ordene «jeg vil be for deg» har fått en helt annen betydning for meg. Jeg har også lært hvor mye glede, stolthet - og latter- det kan utløse når jeg prøver å si på gebrokken pashtu: «sta mashom khayesta dy» - «barnet ditt er vakkert». Det er så viktig å ta seg tiden til å gi denne lille oppmerksomheten. I et land, som er herjet av krig, hvor bomber eksploderer og mennesker blir skutt nesten hver dag, hvor livet er vanskelig, spesielt for kvinner, betyr dette utrolig mye.

Disse øyeblikkene, hvor man deler sorg og glede, hvor det ikke betyr noe hvem du er eller hvor du kommer ifra, kun at vi alle er mennesker, disse sitter dypt. Det er disse jeg tar med meg.

Det er en annen ting jeg også tar med meg – en dyp respekt for mine nasjonale kolleger og den jobben de gjør her, alle sammen, jordmødre, renholdere, leger, logistikk-medarbeidere, håndverkere, HR-medarbeidere eller vektere. De har et liv som vi ikke kan forestille oss. De kan ha det vanskelig hjemme, ha ansvaret for å ernære en familie på 30 personer. De risikerer livet hver dag når de går til jobb, de lever med frykt, krig og fattigdom. Men de gir ikke opp.  De tar imot oss med åpne armer og hjerter, de bryr seg. De gjør alt for å gjøre oppholdet vårt behagelig og våre liv lettere, fordi vi er langt hjemmefra. De jobber hardt hver eneste dag, ikke bare i jobben, men også for å videreutvikle seg. De strever alltid etter å lære noe nytt, yte gode tjenester eller å bli bedre, enten i det de gjør eller som menneske. Og kvaliteten på den jobben de gjør er virkelig imponerende. Det er deres fortjeneste at Leger uten grenser kan levere tjenester av så høy kvalitet, at sykehuset overhodet kan drives. Mange av dem studerer også, tar en utdanning ved siden av jobb og familie. Hvor mange ganger, har jeg ikke, når natta var roligere, støtt på ei jordmor, som leste farmakologi eller, mikrobiologi. Som skulle ha eksamen neste dag, etter nattevakta si. Eller, når jeg har gått rundene mine, truffet på håndverkeren, som leste jus, eller skrev en avhandling for sin søknad på universitetet.

Disse menneskene har ikke bare min dyp respekt, men jeg har også blitt utrolig glad i dem, deres latter, deres varme, deres historier og kriser. Jeg har en drøm, om at det en dag blir fred i dette landet, slik at jeg kan besøke menneskene fritt, reise rundt og få sett og alle de vakre tingene som jeg bare har hørt om.

Inntil da holder jeg meg til ordene til Mahmoud Darwish, et dikt, som jeg fikk fra vår prosjektkoordinator, Sami, en god kollega, som ikke bare har gjort en fantastisk jobb i de mest vanskelige tidene i prosjektet, men som også har vært en utrolig støtte for meg, gjennom både gode og tunge perioder.

Here, where the hills slope before the sunset and the chasm of time,

Near gardens whose shades have been cast aside.

We do what prisoners do

We do what the jobless do

We sow hope.

Blogg 6: Høsten er her

Dato: 21.10.20

Bilde: Anca med munnbind foran kontoret til Leger Uten Grenser

Det er søndag i dag. Starten på ei ny uke for de fleste, for meg er det hviledag. Den første ordentlige hviledagen siden jeg kom ned hit; ingen vakt, ingen bakvakt. Jeg er innstilt på å nyte dagen. En kopp med mynte-te fra vår egen hage, sola som varmer og en god bok. Høsten er kommet. Det blir tidlig mørkt og kveldene og nettene har blitt kjølige, ned til 15 grader. Alle ler selvfølgelig av meg når jeg tar frem (den tynne) dunjakka mi. Men på dagen er det fortsatt 29 grader og jeg har tenkt å nyte hvert eneste minutt.

Bilde: Moske 

Det lukter nyklipt gress – gartneren har vært her i dag – og grapefruktene har begynt å få et hint av gult. De blir nok ikke modne før november, har jeg fått vite. En lett bris gir meg velkommen avkjøling og sørger for at raslingen fra bladene blander seg med lydene fra radioen på kjøkkenet og fuglene som kvitrer uavbrutt. Fra kjøkkenet lukter det fantastisk – igjen. Vår kokk gjør virkelig alt for å skjemme oss bort med nydelig mat. I dag er det kylling på menyen.

Bilde: Her har kokken laget grillspyd

Om to uker drar jeg hjem igjen og det er kanskje på tide å forberede seg på det. Jeg burde egentlig skrive avslutningsrapporten og sluttevalueringen min, men jeg klarer ikke helt å motivere meg. Istedenfor liker jeg å la tankene vandre rundt. Hvordan var det? Hvordan er det? Ønsker jeg å komme tilbake?

Jeg tror jeg ville likt å komme tilbake på et tidspunkt når Corona ikke truer alle, slik at jeg kan oppleve hvordan det virkelig er, uten alle disse tiltakene som påvirker både hva, hvor mye og hvordan vi gjør ting, og som gjør livet vanskeligere for mange.

Bilde: Her vokser munnbind på trær

Jeg har vært her i 2 måneder og det slår meg at jeg nesten ikke har sett menneskene rundt meg uten munnbind. Pasienter, jordmødre, kontorpersonell. Alle har munnbind på seg, døgnet rund, og sammen med skjerfet på hodet er det ikke mye man ser av ansiktet. Men det har sine fordeler også, fordi det eneste man ser er øynene. Og det er utrolig hvor intense disse kan være, når det er kun det du ser. Og fordi det er det eneste man ser er det det jeg har brukt for å prøve å forstå hva det mennesket foran meg tenker og føler. Så jeg har brukt litt tid på å studere øyne.

Bilde: Håndarbeid - innimellom kommer noen forbi med lokale varer som vi kan kjøpe.

Det er de lyse, grønne som kanskje overrasket meg mest. De er helt unike, de er ikke egentlig grønne men nesten gjennomsiktige, med en lysgrønn stripe rundt. Litt som havet på en sommerdag, når vannet er klart og du kan se helt ned til bunnen. De er utrolig intense og når du ser i disse øynene har du noen ganger en følelse at du kan se helt i bunnen av sjelen.

Så er det de rent brune, en dyp, ren brunfarge, helt homogent. De stråler ut en helt egen varme. Eller de mer lysbrune, med mørke «flekker» inni som minner om rav. Og som på samme måte som edelsteinen kan virke helt gjennomskinnelige. Eller de mørkebrune. De er nesten svart, men bare nesten. De er vanskelig å lese, og når jeg ser i disse øynene lurer jeg ofte på hva denne dama tenker eller føler.

Men uansett hvilken farge, det er en hel verden som ligger skjult i dybden. Og jeg er glad og takknemlig for at jeg fikk lov å bli kjent med den og være en liten del av den. Og det er en ting jeg vet med sikkerhet: jeg kommer til å savne disse øynene, historiene de forteller og mest av alt menneskene bak.

Bilde: Tur på natta (med en sjelden pause fra munnbind)

Blogg 5: Om livet..

Dato: 30.09.20

I dag er jeg lei meg og trist. En av expat jordmødrene, en veldig god kollega og venn har dratt hjem, tilbake til hjemlandet sitt og til sitt «andre liv». Det er slikt som skjer hele tiden her, og som jeg vet skjer. Så jeg lurer litt på hvorfor det kjennes så tungt. Og det går opp for meg at når man bor slik vi har det her, så blir de du er sammen med familien din. På godt og vondt. Vi spiser sammen, vi deler sorger og gleder, vi prøver å løse problemer, vi krangler og vi ler. Og slik det er i en familie,  er det noen du føler deg nærmere og andre litt mindre. Og for meg var min kollega som reiste nå som en søster. En utrolig varm og snill person, som bryr seg om mennesker og ikke er redd for å stå opp for dem. Vi snakket mye sammen, når jeg hadde det tungt og likeså når hun hadde det vanskelig. Og når jeg hadde opplevd noe som var veldig sterkt var det henne jeg gikk til først. Vi delte våre gleder og våre bekymringer, og hva nå? Vi får vel holde kontakten på What’s app kanskje…

Foto: Liten fugl som hilser. Anca kjenner på viktigheten med å sette pris på de små gleder.

På søndag er det 6 uker siden jeg har vært her i prosjektet, og nesten 7 uker siden jeg dro hjemmefra. Vi har vært her i vår lille Campus og på sykehuset. Det er en spesiell følelse: det er nesten som om livet jeg lever her er delt opp i 3 ulike deler, som er så forskjellige at de føles som 3 parallele liv. Det er livet her inne med mine expat kolleger. Vi kan snakke om politikk, om andre land og prosjekter, om utdanning, om våre barn, venner og opplevelser eller om vanskelige temaer som død og Covid. Akkurat som hjemme.

Så er det livet på sykehuset. Det er kvinnenes verden. Vi jobber mye og tett sammen, og vi deler til dels veldig sterke opplevelser. Det gjør at vi kommer hverandre veldig nær. Når vi har tid drikker vi te sammen og snakker om alt som er viktig for oss: våre barn, familier og våre liv og det som følger med det: glede, sorg, problemer, fortvilelse, håp og drømmer. Jeg forteller om livet i Norge, om mine opplevelser og de om sine.  Og når jeg tenker på det, så blir jeg varm om hjertet. De lar meg ta andel i livene deres og de tar andel i mitt liv. Nesten 90 prosent av Leger Uten Grensers ansatte her er lokalt ansatte. Det er de som bærer prosjektet, og som er de virkelige heltene.

Det jeg lurer på er hvordan de gjør det? Hvordan klarer de det med alle nye som kommer hele tiden? Når de endelig har vent seg til noen, kanskje begynt å like dem, å bli glad i dem, så drar de tilbake, hjem. Og nye kommer. De har selvfølgelig et annet utgangspunkt, det er på jobb her, ikke hjemme, og når de er ferdig går de hjem, til sin familie, sitt virkelige eller andre liv. Men allikevel, jeg kan se kolleger som bryr seg om oss, som blir glade når noen blir lengre og lei seg når noen drar videre. Det var mange som gråt i går når jordmora, som dro i dag, sa farvel. Og for dette beundrer jeg dem. Det å åpne sine hjerter for andre, selv om man vet at de bare er her for en kort periode, det å ta imot nye mennesker med så åpne armer og så mye varme og ikke minst det å tørre å vise sine følelser, det er stort. Vi i vårt samfunn kan lære mye av menneskene her.

Foto: Det er mange vakre blomster å finne i hagene utenfor sykehuset og på campus. Jeg har i det siste tatt meg god tid til å se på de, og lukte den gode blomsterlukten.

Til slutt er det livet «der ute». Ofte når jeg sitter i «godstolen» min lytter jeg til lydene utenfor muren og prøver å forestille meg hvordan det er. Hva er det jeg hører? Hva slags hund er det som bjeffer og er han helt alene eller med noen? Hvorfor bjeffer han, hva har han sett? Hvordan ser den lille isvogna ut, som går rundt kvartalet, og som jeg hører melodien til hele tiden: «happy birthday to you». Hvem skyver den. Er han gammel, ung?

Foto: I hagen lyser det opp med farger fra blomster og trær

Jeg tror kanskje at jeg begynner å kjenne litt på det å være innestengt. Jeg tar meg innimellom i å gå en omvei når jeg kommer tilbake fra sykehuset, uten egentlig å tenke på det eller å ha planlagt det. Bare for å ha litt lengre vei eller for å oppdage noe nytt. Jeg går rundt det ene eller andre bygget, forbi den lille hagen eller forbi kontoret. Men det som skjer da er at jeg oppdager så utrolig mange fine ting: hvordan månen skinner gjennom to trær, en rose i full blomst eller en busk, hvis blomster lukter helt fantastisk. Og den lille frosken som løper over veien på natta. Og hver morgen, når jeg står opp, skinner sola.

Og så minner jeg meg selv på: se etter og nyt alle de små gode eller vakre tingene som du finner i hverdagen. Fyll hjertet ditt med dem, så vil alt det vanskelige være mye lettere å bære.

Foto: Den lille frosken som løper over veien på natta. Og hver morgen, når jeg står opp, skinner sola.

Blogg 4: Et (u)vanlig pasientforløp

Dato: 25.09.20

I dag tenkte jeg å ta dere med gjennom et pasientforløp – og litt til.

Når en kvinne får rier, eller blødninger, eller prematur vannavgang kommer hun til sykehuset. Kvinnene går sjeldent alene ut av huset, slik at de som regel er ledsaget av en mannlig pårørende/verge. Pårørende blir ikke inntil videre ikke sluppet inn i sykehuset for å redusere risikoen for spredning av Corona viruset, så de venter utenfor inntil kvinnen blir skrevet ut. Området som tidligere var brukt for dette formålet er nå ombygget til isolasjonsfløy og soverom for ansatte som må overnatte på sykehusområdet. En periode ble de derfor plassert i en nærliggende skole, men nå har skoleåret åpnet igjen slik at det ikke er mulig lenger. Heldigvis har vi nå funnet et mer passende sted i byen hvor de kan oppholde seg mens de venter.  

Det er alltid en ansatt ute, som tar seg av de pårørende og har som oppgave å svare på spørsmål og å informere om hva som foregår inne på sykehuset. Noen kvinner får også mobil med seg, slik at de selv kan informere sine pårørende. Andre derimot har ikke mobil eller vet ikke hvordan betjene den.          

Foto: Siden jeg åpenbart ikke kan sende bilder av pasienter sender jeg bilder av de fantastiske kunstverkene som er tegnet på sykehuseveggene eller i hagen.     

På sykehuset blir kvinnen tatt imot av ei jordmor. Også her, som i Norge, starter alt med registrering av administrative data, dog betydelig mindre komplisert. Kvinnen sier sitt navn, og den som tar imot henne skriver det – etter hørsel. Afghanere har kun et navn og som regel er navnet ikke tilfeldig valgt, men har en dypere betydning. De er stolte av navnet sitt, og det betyr mye for dem. Jeg har dog opplevd noen ganger at de bryter ut i latter når de hører navnet til en pasient, og så flirer de, gjerne sammen med pasienten. Jeg antar at det er en eller annen morsomme tilfeldighet med tanke på navn og person.

Foto: Dokumentasjon er viktig, også her.

Jeg heter forresten Dr. Anca her og det er helt ok når vi snakker, men jeg har enda ikke vent meg helt til å signere med Dr. Anca. Også måtte jeg finne ut hva navnet mitt betyr, fordi det er noen som spør. Hvis man skal tro Google betyr dette navnet: nådig, barmhjertig.

 

Når de har pasientens navn, noteres navn og telefonnummer til vergen, pasientens alder, som ofte kun er et estimat siden mange ikke vet hvor gammel de er, og navnet til faren. Det er altså kvinnens far, ikke barnefaren. De lo godt av meg en dag, når jeg ønsket å snakke med denne mannen for å innhente tillatelse til et keisersnitt.

Foto: Kunstverk på veggene på sykehus i Afghanistan

Alle kvinner følges av verge som er ansvarlig for henne og som må spørres om tillatelse om vi må gjøre et keisersnitt eller an annen operasjon. Vergen kan være et hvilket som helst mannlig familiemedlem. Og det hender også forholdsvis ofte, at den som følger pasienten, ringer til noen som er høyere opp i hierarkiet, gjerne en eldre person for å innhente tillatelse derifra. Når alt er avklart signerer både verge og pasient – med fingeravtrykk, fordi mange ikke kan lese og skrive.

Etter Covid screeningen, som foregår akkurat som ho oss, innhenter jordmora informasjon om obstetrisk historie, hvor mange fødsler, barn, problemer/komplikasjoner samt den aktuelle problemstillingen og hun undersøker pasienten. Hvis kvinnen er i fødsel og hun er en risikofødende blir hun lagt inn og videresendt til «labour» room. Hvis ting er mer uavklart, kommer hun til oss gynekologer. Vi tar ultralyd, snakker med pasienten, undersøker mer hvis det er nødvendig og lager en plan. Enten blir de lagt inn eller de blir sendt tilbake med eller uten avtale om kontroll, avhengig av situasjon.

Foto: Ultralydrommet på sykehuset

«Labour room» er sengeposten. Her tilbringer kvinnen tiden før de føder. De behandles for alt mulig: de får medisiner hvis de har høyt blodtrykk, de blir igangsatt hvis de har et dødt barn eller svangerskapsforgiftning, de blir observert hvis de har blødning, eller de har rier og tilbringer tiden her inntil de slippes inn på fødestuen.

Sengeposten består av et stort rom med 10 senger. Det er kun et laken på sengen, ingen puter eller dynetrekk. Men de bruker og trenger heller ikke det. De bruker burkaen sin som pute eller som et pledd. Men det er sjeldent fordi det er veldig varmt. Og det er også sjeldent at de ligger i sengen. Som regel sitter de i huk, noen ganger i sengen, men som oftest på gulvet mellom eller foran sengen. De som ligger i sengen er enten veldig syke eller veldig lei seg, så det er dit jeg retter blikket mitt først.

Kvinner som har rier, går rundt eller sitter i huk foran sengen og holder seg fast i sengekanten. De er helt alene. På grunn av Corona har de ikke lov å ha pårørende med seg og de to jordmødrene som er i rommet har mer enn nok å gjøre med og gi den medisinske behandlingen, undersøke, overflytte osv. Men det er sjeldent de ber om hjelp. De holder seg fast i sengen og klager mer eller mindre stille «wee, wee, wee», en lyd som jeg har blitt veldig vant til. Det er noen som åpenbart er redd, eller veldig smertepåvirket. I disse tilfellene er det alltid en av de andre som hjelper til, trøster dem, masserer ryggen, hjelper dem opp – det er virkelig rørende å se hvordan de tar vare på hverandre.

Og så er det de som har et dødt barn i magen eller et barn med store misdannelser. De er ofte lei seg, fortvilt, noen ganger sint. Noen viser ikke følelsene sine, de har lagt på en maske, andre er synlig medtatt, gråter, snur seg mot veggen, vil ikke se eller snakke med noen.

Etter hvert som fødselen går i gang, blir de flyttet til fødestuen. På fødestuen jobber både jordmødre og jordmorassistenter. Jordmødrene for lede fødselen, ta imot ungen, sy rifter, håndtere akutte situasjoner og assistentene for å ta vare på barnet, hjelpe til med amming, hente utstyr, infusjoner og andre ting som er nødvendige. Det er utrolig hvor drevet og erfarne disse jordmødrene er. Det har en spesiell måte på å «holde seg unna» når ting går sin gang. De rører omtrent ikke den fødende. Jeg har noen ganger stått ved siden av og tenkt utålmodig: «skal du ikke gjøre noe, her må du ta tak, hjelpe til» for å så å være vitne til en fantastisk normal fødsel, uten rifter uten spor av komplikasjon. Ungen bare sklir ut. Moren håndterer det selv og jordmora støtter og tar imot. Også ved mer kompliserte fødsler som seteleie, eller flerlinger, som det finnes mange av her, har de full kontroll. Det er en kunst hvordan de vet nøye når det er behov for en intervensjon og når ikke. På den andre siden er de utrolig flinke til å reagere raskt og riktig hvis noe skjer akutt, henge opp infusjon, tilkalle hjelp eller trekke opp og gi medisiner.

Når mødrene har født blir de en time på fødestuen til observasjon før de flyttes på barselpost. Barselavdelingen består av 3 store rom med 10 senger hver. Et for mer kompliserte fødsler, de andre to for normale fødsler. Hvis alt har vært normalt under fødsel reiser moren hjem etter 6 timer. Dvs. vi prøver å holde dem for 6 timer, fordi de fleste ønsker å dra hjem tidligere. Kvinner som har komplikasjoner dvs. som har svangerskapsforgiftning, eller er forløst med keisersnitt blir litt lengre, alt fra 1 til 3 dager, avhengig av forholdene.

Foto: Akutte prosedyrer henger overalt på veggene, lett tilgjengelig for alle

I begynnelsen, når jeg gikk visitt lurte jeg alltid på hvor de nyfødte var, jeg kunne ikke se noen. Nå, når jeg ønsker å se ungen retter jeg blikket mot mora sin seng og en liten «haug» tildekket med et skjerf. Under dette skjerfet ligger som regel barnet, hvis det ikke ligger på mors fang i det lille krysset som dannes når de sitter med beina i kors. Så ungen er helt gjemt under skjerfet, både hode, munn, alt. Man skulle tro at de ikke får puste, men nei da, de har det helt fint. Barnet er som regel i tillegg surret inn i en duk med sløyfe rundt, slik at de holdes ganske tett som en liten pakke. Det er deres tradisjonelle måte, de sier at barnet er roligere hvis de gjør det slik. Vi har barnesenger, bare så det er sagt, men det er utrolig sjeldent de bruker dem.

Det jeg liker veldig godt her, er at det ikke er samme avstand mellom pasienter og lege eller annet personell, ei heller mellom pasientene. Det er mange barselkvinner på et rom og når du går visitt kan de finne på å komme til sengen hvor du står med den andre pasienten, for å lytte, gi gode råd, eller spørre om ting. Og om du er legen eller pasienten er absolutt likegyldig, vi er alle kvinner i dette rommet og  har samme status.

Så i går, når vi gikk visitt var hovedtemaet mine 3 barn, hvilket antall barn som er best for en kvinne å ha og - min kropp. Afghanere er utrolig direkte.

Når de først har fått kontakt kan de snakke om alt mulig, uten filter, og i går var altså jeg i fokus. Men det som er så herlig med deres måte å være på er at de kun mener godt, det er ingen ondskap eller sjalusi eller mistillit. Det er veldig enkelt et felleskap hvor alle har del i hverandres liv og hvor de støtter hverandre så godt de kan.

Foto: Et lager av de viktigste tingene: kjeks, jus og bleier.

Tidligere, før Covid fikk de lov å ha sine pårørende med seg, og da hadde de som regel sin svigermor med. Nå koser de seg bare med ungen sin og nyter tiden. De er så stolte, spesielt når de har gutter: de kammer håret, de tegner med kullpenn rundt øynene, de gir dem fine klær. Det er herlig å se. Det er heldigvis også noen som er veldig stolt av sine jenter, og jeg håper det blir flere etter hvert.

Foto: Solsikke i hagen

Jeg er som regel aldri der når de forlater sykehuset, dessverre, men jeg fikk høre at det er en stor begivenhet, nesten som en seremoni. De går rundt og tar alle i hånda, og ønsker hverandre lykke til, både pasienter og ansatte. Jeg tenker ofte på hvordan de har det når de kommer hjem, og finner litt trøst i at de i det minste hos oss kan finne et lite pusterom.

Blogg 3: Today is a good day

03.09.20

I dag er første dag hvor jeg føler at jeg virkelig har det bra. Jeg tror det skyldes at jeg har klart å bygge opp en god relasjon til de ansatte på sykehuset. Så når jeg nå drar dit, er det ikke bare fremmede øyne og et ansikt skjult bak en ansiktsmaske og under et skjerf, men personer som jeg kjenner igjen og som kjenner meg igjen.

De gleder seg når jeg kommer, smiler, forteller sine historier, og det samme gjør jeg. Jeg var ikke klar over hvor mye denne lille sosiale hverdagskontakten betyr.

Bilde 1: Jeg har lært meg å vikle skjerfet riktig. Det ser mye mer strengt ut, men er utrolig mer praktisk, fordi det holder på plass og ikke er i vei hele tiden

Jeg har også funnet en måte å kommunisere med pasientene. Når jeg treffer dem første gang, ser jeg dem i øynene og hilser på afghansk «Salam» med hånda på hjertet (en utrolig fin hilsen).. Og så, snakker vi sammen, enten ved hjelp av vår flinke tolk, eller noen av jordmødrene som snakker engelsk. Men det er blikkontakten som etablerer forholdet og det er denne som betyr alt. Og man trenger ingen tolk for å lese det som står i øynene deres, det språket er universelt: redsel, fortvilelse, forventning, smerte, glede, takknemlighet…. Andre ganger bruker vi hver vårt språk: jeg snakker engelsk og de ser spørrende på meg, de snakker pashto og jeg ser spørrende på dem. Og så prøver vi med hender og føtter, med mer eller mindre suksess.

Bilde 2: Jeg har også fått et nytt sett med klær, sydd av skredderen her:  det er klassisk afghansk stil og kalles Shalwar Kameez: en lang vid bukse med lang «kjole». Disse brukes av både kvinner og menn, men stilen er litt forskjellig

Det er mye lidelse her, utrolig mange spontane aborter, tidlig og sen, barn som dør i mors mage før de er født, barn som er født for tidlig og ikke kan overleve og barn med store misdannelser. Dette synes jeg er tøft, men det jeg forstår mer og mer er hvor viktig det er at Leger uten grenser er her, at det finnes et sykehus, som disse kvinner kan gå til.

Bilde 3: En typisk arbeidsplass. Her sitter vår skredder og «vaskemann» og stryker, vasker og syr klær. Vaskemaskinene er i rommet ved siden av.

Vi sjekker at de har abortert fullstendig, at det ikke er noen rester igjen, som kan gi dem infeksjon. Vi sjekker barnet før de føder, slik at de vet når ungen er død eller når et barn har store misdannelser. Vi passer på at de ikke får blødninger, vi hjelper dem å føde hvis det blir vanskelig, og behandler høyt blodtrykk eller infeksjoner, som ofte kan være følgetilstander. Mødrene er selvfølgelig lei seg når slike ting skjer, men samtidig føler jeg at de aksepterer det som skjer på en helt annen måte enn hos oss. Og de er så utrolig takknemlige.

Bilde 4: Denne karen og hans gjeng med gode kompiser vekker meg hver morgen eksakt kl. 05.50. De samles foran vinduet mitt og lager skikkelig rabalder. Og når jeg åpner gardinen ser de nysgjerrig på meg.

I dag når jeg gikk visitt var det ei mor som løftet barnet sitt opp til meg og ga det til meg slik at jeg kunne holde det. Det var ei nydelig jente, som jeg hadde forløst med keisersnitt. Og så fortalte hun at hun likte meg. Det finnes ikke ord som kan fortelle hvor mye dette betyr... Jeg ønsker dem all lykke i verden, de trenger det her hvor de bor.

   Bilde 5 og 6: Når det er rolig sitter jeg på yndligsplassen min i hagen og nyter afghansk te og joghurt med honningnøtter og banan.

Blogg 2: Vel fremme i Afghanistan på sykehuset hvor jeg skal jobbe

24.08.20

Jeg har kommet vel frem til sykehuset hvor jeg skal jobbe, hvor jeg ble utrolig godt tatt imot. Folk er veldig hyggelige, til tross for at de møter nye mennesker hele tiden.

På sykehuset er mange rutiner som er like de jeg er vant til, mens andre rutiner derimot er veldig forskjellig. Fødsler som håndteres av gynekologer i samarbeid med jordmødre i Norge, håndteres her av jordmor alene, f.eks. seteleie eller tvillinger. Det gjøres ingen elektive keisersnitt fordi konsekvensene for pasientene er betydelig mer alvorlig. Dette på grunn av lange avstander til nærmeste fødested, multiparitet (kvinnene føder veldig mange barn) og reduserte muligheter til å få hjelp i senere svangerskap.

Corona har satt dype spor. Det er iverksatt en rekke tiltak for å forhindre spredning: vasking, desinfeksjon og avstand er naturlig, men de har også endret vaktsystemet med lengre vaktskift, noe som er en stor belastning for de ansatte. Spesielt siden det er kun kvinner som jobber her og de har som regel en stor familie med mange barn som de må forsørge. Allikevel er de smilende, vennlig og imøtekommende.

Dette har medført at det er betydelig færre pasienter som kommer nå, både fordi de ikke får lov til å ha med pårørende, men også fordi det er mye strengere med kriteriene for hvem som blir tatt imot for å føde her. Årsaken til tiltakene er for å redusere utbredelsen av viruset, og fordi man ønsker å fokusere mer på risikofødende. Kvinner uten risiko for komplikasjoner henvises til omkringliggende fødestuer eller det offentlige sykehuset, som Leger Uten Grenser både støtter og samarbeider med.

Det er i tillegg etablert screening og et triage-system ved innkomst, og det er bygget et eget isolat for pasienter som har symptomer. 

Testing er dog vanskelig og kun pasienter som utvikler symptomer etter ankomst testes (dvs som ikke ble fanget opp ved innkomst, og som dermed kan ha smittet helsearbeiderne. Dette fordi det er veldig få laboratorier, som utfører testen og fordi disse i tillegg har store problemer med å skaffe nok tester og materialer. Pasienter som har symptomer blir direkte behandlet på isolat, selv om de kun har et symptom..

På tross av alle disse tiltakene er det fortsatt 30 fødsler per dag, og jeg har på to dager allerede sett ting, som jeg hittil kanskje har sett en gang i hele karrieren min. 

Blogg 1: Avreisedag

11.08.20

Da har jeg pakket sjokolade, fargerike sokker, hoppetau, kortspill og noe å lese og er klar til å starte et nytt kapittel i mitt liv - som gynekolog med Leger uten grenser i Afghanistan. Jeg reiser i morgen tidlig og hvis alt går bra er jeg fremme onsdag formiddag en gang. 

Jeg skal være i Afghanistan i 3 måneder og skal jobbe som fødselslege på et mor og barn sykehus. Det er en travel plass med rundt 2000 fødsler i måneden.

Jeg gleder meg til å ta fatt i kliniske oppgaver igjen, undersøke og behandle gravide og deres fostre, forløse dem når ting ikke går som det skal, gjøre keisersnitt og andre operasjoner som er nødvendige. Og ikke minst gleder jeg meg (og gruer meg litt)  til å bli kjent med en helt ny kultur, forskjellige arbeidsforhold og utfordringer.

Jeg skal prøve å sende litt innblikk underveis, såfremt jeg har tid, og skal prøve å ta med meg "memory pictures" og historier som jeg kan fortelle når jeg er tilbake tidlig i november. 

En stor takk til DIPS familien, som tilrettelegger og gir meg mulighet til å gjøre dette.